Haakon på 18. apr. 2013 kl. 18:23

2013-04-18T18:23:03Z

Haakon på 18. apr. 2013 kl. 13:20

2013-04-18T13:20:31Z

Haakon: Ny side: Kategori:Frie norske klassikere ''av Alexander Kielland'' Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen. Hun var alene om oppvartningen; for kromannens kone gikk nesten alltid ...

2013-04-18T08:11:56Z

Ny side: Kategori:Frie norske klassikere ''av Alexander Kielland'' Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen. Hun var alene om oppvartningen; for kromannens kone gikk nesten alltid ...

Ny side

[[Kategori:Frie norske klassikere]]
''av Alexander Kielland''

Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen.
Hun var alene om oppvartningen; for kromannens kone gikk nesten alltid
omkring og lette efter sine nøkler. Og der kom mange i Krarup Kro; – både folk fra
omegnen, som samledes, når det mørknet om høstaftenen og satt i krostuen og drakk
kaffepunsjer sådan i alminnelighet uten noen bestemt hensikt, men også reisende og
veifarende, som kom trampende inn blå og forblåste, for å få seg noe varmt, som kunne
holde livet oppe til neste kro.
Men Karen kunne allikevel klare det hele, skjønt hun gikk så stille og aldri syntes
å ha hastverk.
Hun var spinkel og liten – ganske ung, alvorlig og taus så det var ingen morskap
ved henne for de handelsreisende. Men skikkelige folk, som gikk i kroen for alvor og
som satte pris på at kaffen servertes hurtig og skåldende het, de holdt desto mere av
Karen. Og når hun smøg seg frem mellom gjestene med sitt brett, vek de tunge
vadmelskropper til side med en uvanlig fart, det ble gjort vei for henne, og samtalen
sluknet for et øyeblikk, alle måtte se efter henne, hun var så nydelig.
Karens øyne var av de store grå, som på en gang syntes å se og å se langt – langt
forbi; og øyenbrynene var høyt buet liksom i forundring.
Derfor trodde fremmede at hun ikke riktig forstod hva de ba om. Men hun forstod
godt og tok ikke feil. Det var bare noe underlig over henne allikevel, – som om hun så
langt ut efter noe – eller lyttet – eller ventet – eller drømte.
Vinden kom vestenfra over lave sletter. Den hadde veltet lange, tunge bølger
henover Vesterhavet; salt og våt av skum og fråde hadde den kastet seg inn over kysten.
Men i de høye klitter med det lange marehalm var den blitt tørr og full av sand og litt
trett, så da den kom til Krarup Kro, var det nettopp så vidt at den kunne få portene opp til
reisestallen.
Men opp fór de, og vinden fylte det store rom og trengte inn ad kjøkkendøren,
som stod på klem. Og til slutt ble det et sådant press av luft, at portene i den annen ende
av stallen også sprang opp, og nu fór vestenvinden triumferende tvers igjennom, svinget
lykten, som hang i taket, tok luen av stallkaren og trillet den ut i mørket, blåste teppene
over hodet på hestene, blåste en hvit høne ned av pinnen og opp i vanntrauet. Og hanen
oppløftet et fryktelig skrål, og karen bante, og hønsene skrek, og i kjøkkenet kvaltes de
av røk, og hestene ble urolige og slo gnister av stenene; selv endene, som hadde trykket
seg sammen nær krybbene, for å være de første til de spilte korn, tok på å snadre, og
vinden bruste gjennom med en helvedes alarm, inntil det kom et par mann ut fra
krostuen, satte rygg mot portene og presset dem sammen igjen, mens gnistene føk dem i
skjegget fra de store tobakkspiper.
Efter disse meritter kastet vinden seg ned i lyngen, løp langs de dype grøfter og
tok et ordentlig tak i postvognen, som den traff en halv mils vei fra kroen.
”Det var dog et fandens jav han alltid har for å komme til Krarup Kro,” – knurret
Anders postkar og slo et klask over de svette hester.
For det var visst tyvende gang at postføreren hadde latt vinduet gå ned, for å rope
et eller annet opp til ham. Først var det en vennskapelig invitasjon til en kaffepunsj i
kroen; men efter hvert ble det tynnere med vennskapeligheten, og vinduet fór ned med et
smell, og ut får det noen kortfattede bemerkninger både over hest og kusk, som Anders
iallfall slett ikke kunne være tjent med å høre.
Imidlertid strøk vinden lavt langs med jorden og sukket så langt og besynderlig i
de tørre lyngbusker. Det var fullmåne; men tett overskyet, så det bare lå et hvitaktig diset
skjær over natten.
Bakenfor Krarup Kro lå torvmyren mørk med sorte torvskur og dype farlige hull.
Og innimellom lyngtuene buktet det seg en stripe av gress, som om det kunne være en
vei; men det var ingen vei, for den stanset like i kanten av en torvgrav, som var større
enn de andre og dypere også.
Men i gresstripen lå reven ganske flat og lurte, og haren hoppet på letten fot over
lyngen.
Det var lett for reven å beregne at haren ikke ville løpe lang ring så sent på
aftenen. Den stakk forsiktig den spisse snute opp og gjorde et overslag; og idet den lusket
tilbake følgende vinden, for å finne et godt sted, hvorfra den kunne se hvor haren ville
slutte ringen og legge seg ned, tenkte den selvbehagelig over hvorledes revene bestandig
blir klokere og harene bestandig dummere og dummere.
Inne i kroen var det usedvanlig travelt, for et par handelsreisende hadde bestilt
harestek; dessuten var kromannen på auksjon i Thisted, og madamen var aldri vant til å
stelle med annet enn kjøkkenet. Men nu traff det seg så, uheldig at sakføreren skulle ha
fatt i kromannen, og da han ikke var hjemme, måtte madamen ta mot en lang beskjed og
et ytterst viktig brev, hvilket aldeles forvirret henne.
Ved ovnen stod en fremmed mann i oljeklær og ventet på en flaske sodavann; to
fiskeoppkjøpere hadde tre ganger rekvirert konjakk til kaffen; kromannens kar stod med
en tom lykt og ventet på et lys, og en lang tørr bondemann fulgte Karen engstelig med
øynene: han skulle ha 63 øre igjen på en krone.
Men Karen gikk til og fra uten å forhaste seg og uten å forvirres. Man skulle
neppe tro at hun kunne holde rede i alt dette. De store øynene og de forundrede øyenbryn
var liksom spente i forventning; det lille fine hodet holdt hun stivt og stille – som for ikke
å forstyrres i alt det hun hadde å tenke på. Hennes blå hvergarnskjole var blitt for trang
for henne, så halslinningen skar seg litt inn og dannet en liten fold i huden på halsen
nedenunder håret.
”De aggerpiker er så hvite i huden,” sa den ene fiskeoppkjøper; de var unge folk
og talte om Karen som kjennere.
Henne ved vinduet var det en mann som så på klokken og sa: ”Posten kommer
tidlig i aften.”
Det rumlet over brostenene utenfor; porten til reisestallen slos opp, og vinden
rusket igjen i alle dører og slo røk ut av ovnene.
Karen smøg ut i kjøkkenet, i det samme krodøren gikk opp. Postføreren trådte inn
og hilste god aften.
Det var en høy, smukk mann med mørke øyne, sort krøllet skjegg og et lite, kruset
hode. Den lange, rike kappe av kongen av Danmarks praktfulle røde klede var prydet
med en bred krave av krøllet hundeskinn utover skuldrene.
Alt det tarvelige lys fra de to parafinlamper, som hang over krobordet, syntes å
kaste seg forelsket over den røde farve, som stakk så meget av mot alt det grå og sorte
som var i rommet. Og den høye skikkelse med det lille krusete hode, den brede krave og
de lange purpurrøde folder ble – idet han gikk gjennom den lave, røkede krostue – til et
vidunder av skjønnhet og prakt.
Karen kom hurtig inn fra kjøkkenet med sitt brett; hun bøyet hode, så man ikke
kunne se ansiktet, idet hun skyndte seg fra gjest til gjest.
Haresteken plaserte hun midt foran de to fiskeoppkjøpere, hvorpå hun brakte en
flaske sodavann til de to handelsreisende, som satt i stuen innenfor. Derefter gav hun den
bekymrede bondemann et talglys, og idet hun smuttet ut igjen, stakk hun 63 øre i hånden
på den fremmede ved ovnen.
Kromannens kone var aldeles fortvilet; hun hadde visstnok ganske uformodet
funnet nøklene; men straks derpå mistet sakførerens brev, og nu stod hele kroen i det
frykteligste røre: ingen hadde fått hva de skulle ha, alle ropte, munnen på hinannen, de
handelsreisende ringet uavladelig ined bordklokken, fiskeoppkjøperne lo seg nesten
fordervet av haren, som lå og skrevet på fatet foran dem; men den bekymrede
bondemann pikket madamen på skulderen med sitt talglys, han skalv for sine 63 ore. Og i
all denne håpløse forvirring var Karen sporløst forsvunnet. –
– Anders postkar satt på bukken; kromannens dreng stod ferdig til å åpne portene;
de to reisende inne i vognen ble utålmodige, hestene også – skjønt de ikke hadde noe å
glede seg til, og vinden rusket og pep gjennom stallen.
Endelig kom postføreren, som de ventet på. Han bar sin store kappe på armen, da
han trådte hen til vognen og gjorde en liten unnskyldning, fordi man hadde ventet.
Lykten lyste ham i ansiktet; han så ut til å være meget varm, og det sa han også med et
smil, idet han trakk kappen på og steg opp hos kusken.
Portene gikk opp og postvognen rumlet avsted. Anders lot hestene gå smått, nu
hadde det jo ingen hast mere. Av og til skottet han til postføreren ved siden; han satt ennu
og smilte hen for seg og lot vinden ruske seg i håret.
Anders postkar smilte også på sin måte; han begynte å forstå. Vinden fulgte
vognen til veien vendte, kastet seg derpå igjen inn over sletten og pep og sukket så langt
og besynderlig i de tørre lyngbusker. Reven lå på sin post, alt var på det nøyeste
beregnet; haren måtte snart være der.
Inne i kroen var Karen endelig dukket opp igjen, og forvirringen dempedes efter
hvert. Den bekymrede bondemannen ble kvitt sitt lys og fikk sine 63 øre, og de
handelsreisende hadde kastet seg over steken.
Madamen kIynket litt; men hun skjente aldri på Karen; det var ikke det menneske
i verden som kunne skjenne på Karen.
Stille og uten å forhaste seg gikk hun igjen til og fra, og den fredelige hygge, som
alltid fulgte henne, bredte seg atter over den lune, halvmørke krostue. Men de to
fiskeoppkjøpere, som hadde fått både en og to konjakker til kaffen, var ganske betatt av
henne. Hun hadde fått farve i kinnene og et lite halvskjult glimt av et smil, og når hun en
enkelt gang løftet øynene, fór det dem gjennom hele kroppen.
Men da hun følte at deres øyne fulgte henne, gikk hun inn i stuen, hvor de
handelsreisende satt og spiste og gav seg til å pusse noen teskjeer borti skjenken.
”La De merke til postføreren?” – spurte den ene av de reisende.
”Nei – jeg så bare et glimt av ham; han gikk visst straks ut igjen,” svarte den
annen med munnen full av mat.
”Satans skjønn fyr! jeg har så menn danset i hans bryllup.”
”Så – er han gift?”
”Ja visst! – hans kone bor i Lemvig; de har visst to barn. Hun var datter av
kromannen i Ulstrup, og jeg kom just dertil bryllupsaftenen. Det var en lystig natt – kan
De tro!”
Karen slapp teskjeene og gikk ut. Hun hørte ikke hva de ropte til henne i
krostuen; hun gikk over gården til sitt kammer, lukket døren og begynte halvt sanseløs å
ordne sine sengklær. Hennes øyne stod stive i mørket, hun tok seg til hodet, hun tok seg
for sitt bryst, – hun stønnet, hun forstod ikke, – hun forstod ikke –
Men da hun hørte madamen så ynkelig rope: ”Karen! – bitt’ Karen!” – da fór hun
opp, ut av gården, om baksiden av huset, ut – ut i heden.
I halvlyset buktet den lille gresstripe seg mellom lyngen, som om det kunne være
en vei; men det var ingen vei, ingen måtte tro det var noen vei, for den førte like i kanten
av den store torvgrav.
Haren skvatt opp, den hadde hørt et plask. Den fór avsted som om den var gal, i
lange hopp; snart sammentrukket med benene innunder seg og ryggen krum, snart
utstrakt, utrolig lang – som et flyvende trekkspill – hoppet den avsted over lyngen.
Reven stakk den spisse snute opp og stirret forbauset efter haren. Den hadde ikke
hørt noe plask. For den var kommet efter alle kunstens regler smygende på bunnen av en
dyp grøft; og da den ikke var seg noen feil bevisst, kunne den ikke begripe seg på haren.
Lenge stod den med hodet oppe, bakkroppen senket og den store buskede hale
gjemt i lyngen, og den begynte å tenke over om det er harene som blir klokere, eller
revene som blir dummere.
Men da vestenvinden hadde løpt et langt stykke, ble den til nordenvind, siden til
østenvind, derpå til sønnenvind og til slutt kom den igjen over havet som vestenvind,
kastet seg inn i klitten og sukket så langt og besynderlig i de tørre lyngbusker. Men da
manglet det to forundrede grå øyne i Krarup Kro og en blå hvergarnskjole, som var blitt
for trang. Og kromannens kone klynket mere enn noensinne; hun kunne ikke forstå det, –
ingen kunne forstå det, unntatt Anders postkar – og en til. –
– Men når gamle folk ville gi ungdommen en riktig alvorlig advarsel, pleiet de
gjerne å begynne således: ”Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen –”

← Eldre revisjon		Revisjonen fra 18. apr. 2013 kl. 18:23
Linje 1:		Linje 1:
	[[Kategori:Frie norske klassikere]]		[[Kategori:Frie norske klassikere]]
		+	<luci>
		+	<text>Novellen Karen av Alexander Kielland</text>
		+	<summary>Tragisk kjærlighetshistorie om unge Karen som er hemmelig gravid med sin svikefulle elsker.</summary>
		+	<author>Alexander Kielland</author>
		+	<issued>1882</issued>
		+	<rights>Ikke beskyttet av Lov om opphavsrett</rights>
		+	<image></image>
		+	<thumbnail></thumbnail>
		+	</luci>
	''av Alexander Kielland''		''av Alexander Kielland''

Karen - Revisjonshistorikk

Haakon på 18. apr. 2013 kl. 18:23

Haakon på 18. apr. 2013 kl. 13:20

Haakon: Ny side: Kategori:Frie norske klassikere ''av Alexander Kielland'' Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen. Hun var alene om oppvartningen; for kromannens kone gikk nesten alltid ...