Vis kilden til Dukken i gresset

[[Category:Eventyr]]
Det var engang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone; men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone. Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dudde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike; men hun var så ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme ned og se Dukken i Gresset. Jo det ville han, og det gjorde han.

Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.

Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag; "men vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden til Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.

Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til åride inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.