En natt i Nordmarken

Fra FAR forteller
Gå til: navigasjon, søk

En julidag gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme byen min vandrelyst og all min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene. Men bare et par dager sto til min rådighet. Noen lang vandring var det således ikke leilighet til; det måtte i det høyeste bli en fisketur i Nordmarken. Forberedelsene var snart truffet; for fluer og øvrige fiskeredskaper var i orden, og efter noen timers vandring var jeg forbi Hammeren og gikk på skråningen av åsen bort imot Kamphaug og forbi denne gården ned imot Bjørnsjø-elven. Dypt nede tindret Skjærsjøen av og til mellem trærnes stammer og åpningene i skogen. Fuglene sang av fullt bryst, og det var så lett og fritt å ånde og å vandre i den søtt duftende skogluft. Fossens sus kalte meg, og jeg var snart ved elvens utløp i sjøen. Her strømmet den klar, men stri over kiselbunnen; for den er sloppet ut av den ville kløften som danner dens dype leie like fra utløpet av Bjørn-sjøen, i en strekning av en fjerdedels mil, og iler nu som bevinget i Skjærsjøens favn. Så lenge som den klemmes inne mellem fjellvegger og urer av opptårnede stenblokker, tumler den seg voldsomt dypt nede i det mørke svelg. Snart fosser den hvit med larm og brus, snart styrter den seg i villhet høyt ut over sorte klippesider og løser seg opp i damp; snart danner den - man kunne tro i anger over sin villhet og ubesindighet - dype, stille, mørke eftertenksomme kulper. Men det er bare en stakket hvile den søker, for igjen å ta fatt på den viltre lek med friske krefter. Og dog har all dens larm og villhet på denne tid av året ingenting å bety i sammenligning med den som vekkes i tømmerfløtningens tid. Når demningen åpnes, når Bjørnsjøens vide vanne slippes ut og tømmeret fløtes i elven, overgår dens larm og brus alt man kan forestille seg. Fossens drønn er som tordenbrak; trær og klippeblokker river den med, og tømmerstokker knekkes som pipestilker.

Åsene på sidene av elven stiger bratt opp med sine urer, sine uendelige vindfall og mørke graner, som alvorlige skuer ned på den ville lek i dypet og forfrisker seg ved de dampskyene fossen ustanselig kaster opp i deres grå, ærverdige lavskjegg. Og mellem rognene og bjerkene, som nede ved bredden luter seg ut over elven, ser fiskeren som ferdes i dette dypet, bare en smal stripe av den blå himmelen, oftest fordunklet av dunster som stiger opp fra fossen og svever langs åsene. Den som vil ferdes her, må ikke kjenne frykt for vann eller fjell; for ofte er kløften så trang at bredden blir borte og man må vade gjennem elven; undertiden senker bunnen seg, og det dannes en dyp, svartdunkel kulp med steile vegger, hvor elven i en skummende foss styrter fiskeren i møte. Da må han komme seg opp de bratte veggene og klatre frem mellem urene og stenene, som ofte raper ut under føttene på ham, så han, hvis han ikke styrter ned, henger svevende mellem himmel og vann og må klynge seg fast med hendene, slik at det står blodige striper efter taket. Og kjenner han ikke hver sten og stubbe her, så finner han snart i den fortvilende stilling at han hverken kan komme opp eller ned, "at han er gått i berg", som det heter i jegersproget.

Jeg sprang fra sten til sten med fiskestangen som balansestokk og støttestav, jeg vadet og klatret og var riktig heldig. I de klare hvirvler og under de glassgrønne kulper elven dannet der den gikk med mindre voldsomhet, sprang småforellene livlig; i de dype kulper under fossene skjøt større fisker frem som gullblanke lyn, snappet fluene under vannet, rev snøret susende av snellen og fór ned i dypet, men derfra ble de snart brakt opp og i land.

Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå, aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate. Insektene summet i luften og oppførte sine alfelette danser over vannet, mens prektige fisker nu og da med plask og skvulp skjøt opp efter dem. Over skogen langt mot nord sto der en blyfarvet skybanke med gulbrune render. Lummerhete luftninger slo meg i møte og gjorde brystet beklemt i skogensomheten; fjernt borte klang en lur, eller kanskje det bare var gjenlyden av dens toner, som i aftenens stillhet nådde mitt øre, svevende, hendøende, på en gang forlokkende og klagende.

Jeg gikk igjennem Osskogen opp langs med vannet, for fra en eller annen av de fremskytende oddene, om der ennu var folk oppe, å rope efter båt over til Bonna, det eneste sted hvor mennesker bor ved denne innsjøen.

Ved Skysskafferodden kom to gamle menn ut av skogen.

Den ene hadde et patriarkalsk tiggerutseende, og var en aldeles kjempemessig figur med markert ansikt, buskete bryn og et langt ærverdig gråskjegg. På hodet hadde han en topplue av blått ullgarn, og over den gamle gråtrøyen hang en lammeskinns pose i et rødt ullbånd. Den andre var en fisker som jeg oftere hadde truffet på mine vandringer i disse ødemarkene. Hans slekt hadde bodd og ferdes her så lenge noen kunne minnes, og hadde i eldre tider ligget i evindelige klammerier med "skogfinnene", som efter sagn i forskjellige bygdelag like til midten av forrige århundre bodde spredt i Nordmarken og de store skogviddene som i flukt med den strekker seg fra Lier og Holsfjorden like inn i Gudbrandsdalen og Valdres.

Men gamle Elias har ikke alltid vært bare fisker. I sin ungdom var han en kjekk sjømann, som likeså lite fryktet stormen som kanonenes drønn. Han var med ved Gøteborg 1788, han var båtsmannsmat på Prøvesten den 2. april 1801. Han har innåndet duften av Middelhavslandenes oransjelunder, og har sett Indiens palmer. I Nordmarken heter han Elias fisker eller Elias svenske fra sitt første tokt. Nu er han krøpling og har understøttelse av fattigkassen. Men de brede skuldrene og de kraftige armene vitner ennu om hva han engang var for en kar, og når ordet løsner seg fra leppene og han taler om kommandørkaptein Lassen, om havet, om annen april og om sine fisketurer i Nordmarken, kommer det liv i øynene og i det ellers slappe og skjeggete ansiktet. Gamle og unge lytter gjerne til hans fortellinger, og Elias er en velkommen gjest overalt, selv hos de små sjeler, som ser med misunnelse på hans hell som fisker. For fisker er han fremdeles med liv og sjel, og hans ferdighet, hans mangeårige kjennskap til fiskens gang og levevis i disse elvene og vannene, gjør at hans strev i alminnelighet krones med et sjeldent hell. I den beste fisketid ser man Elias fisker, selv nu i hans fire og åttiende år, hver uke dra til byen med en uhyre vidjeskreppe full av fisk på ryggen. Men en svakhet har han. Han søker altfor meget å fylle ut kløften mellem før og nu ved den nordiske Lethe. Når han vender hjem fra byen, er skrittene vaklende og hodet tungt, og skjønt han ikke har langt til sitt hjem, - den lille hytten som ligger på en bakke til venstre for veien straks før man kommer til Skjervenbroen i Maridalen - hender det at han undertiden overnatter ved siden av veien.

"Vel møtt, fiskere," sa jeg.

"God kveld," sa de begge og lettet på luene.

"Godaften, Elias, skal vi nu møtes her igjen?"

"Ja, jeg er som skyfloken jeg," sa Elias, "den er der når de minst venter den."

"Tenker dere å fiske her til natten?" spurte jeg.

"Vi har nok tenkt å freste den litt i natt," sa Elias; "det er tidlig på året ennå, men kommer det vind og regn, så tør den nok slå etter."

"Ja, det tror jeg også, Elias."

"I har vel tatt den slemt i elva?" spurte Elias med et nysgjerrig blikk til fiskekurven min.

"Jeg har fått en del, men der er ikke mange som er over to merker," sa jeg, og åpnet lokket.

"Det er over halvannet pund,...se der er en lekker fisk og der er flere også...jammen var det lekkert fiske," sa Elias.

"Han fisker vel med fly han?" spurte den andre.

"Du kan vite det," sa Elias, idet han forgjeves gjorde noen kast ut på vannet med sin stang; "du kan vite det; jeg sto ved sida av han og meita i Haklo-oset i fjor, og jeg fikk ikke bittet engang, mens han tok halvpundet, og det ratt også."

Jeg spurte hvor hans kamerat var fra, og fikk vite at han holdt til på Hadelands-åsene om sommeren. Nu skulle han til byen og kjøpe salt; men han ville gjerne ha litt brennevin og tobakk med det samme; og midler til det aktet han å skaffe seg ved fiske.

Da natten falt på, brøt uværet løs: det tordnet og lynte i det fjerne; de mørke masser bredte seg ut; skyenes omriss ble mer og mer ubestemte og utvasket, og til sist hang regnet og skyene som et grått teppe nedover åsene. Foran været og regnet strøk en frisk vind henover vannet. Nu var tiden der til å fiske. Enkelte større fisker slo efter og ble av og til fanget, men oftest slo de feil.

"Den er ikke riktig hjerta på å bite ennå, derfor tar den så ofte imist," sa Elias, som holdt på å bringe en fisk i land.

Med de første regndråper sprang fisken plask i plask efter metemark og fluer; men da skuren brøt løs for alvor og det begynte å hagle og skyllregne, var det aldeles forbi.

"På morrasida tør den nok få bedre hjertelag," sa hallendingen.

"Hva mener du om været?" spurte jeg efter noen tids forløp. "Det klarner jo opp over åsen?"

"Østa glette gir våt hette. Det kommer mer regn, men det tør nok bli litt opphold iblant," svarte hallingen. "Der kan I høre; den karen spår også om regn," vedble han, da det langt ute fra landet lød et vedholdende fryktelig skrik, nesten som om et menneske var i livsnød.

"Er det nøkken?" spurte jeg.

"Jesu navn, si ikke det da; det var lommen," sa Elias.

Vi ga opp fisket inntil videre og besluttet å tenne et bål, for vi var gjennemvåte. De gamle dro kvist og stokker sammen; jeg skaffet ild, og snart flammet det et bål på pynten av odden. Bålet i forening med min niste unnlot ikke å øve sin opplivende virkning på mine stallbrødre, og det ble en livlig samtale om fiske, om ørretens gang og levevis i Nordmarken og røyens i vannene på Hadelandsåsene. Elias dvelte med forkjærlighet ved de fisketurene han hadde gjort til Nordmarken i yngre dager, når han var kommet hjem fra reis.

"Da var her fisk å få," sa han, idet han tente sin korte snadde; "men der var ikke slik sjau med vanna heller, og ikke så farlig om det kom opp et par stokker i dammen om natta, så fisken kunne gå ut i elva. Ja, ja, ved Sandungdammen var det godt å fiske den tid; for da sto den utafor de to berga og den djupe kulpen, der I veit den står nå. Jeg tok åtte pund der ei natt, og der var ingen under tre merker. Men nå veit fisken mest ikke hvordan det er stelt med den, for den får aldri ha sin riktige gang."

"Det må ha vært morsomt å fiske her i de tider, Elias," sa jeg, "men det hendte vel den tid også at fiskeriet slo feil for deg en gang imellem?"

"Det var rart om det skulle slå reint feil; noe fikk jeg alltid," svarte han. "Jo, en gang hadde jeg så nær ikke fått noe, men jeg fikk enda. Det gikk så forunderlig til at jeg ikke har kunnet skjønne det. Slikt har jeg aldri vært ute for hverken før eller sia."

"Hvorledes gikk det da?" spurte jeg.

"Du får fortelle oss det, Elias," sa hallendingen; "vi har slikt slag åbestille nå."

"Jeg tenkte så," sa Elias.

"Det var i 1806. Jeg lå i byen i den tid, men det var så strengt at ingen matros måtte være lenger borte enn én dag og ikke over en halv mil fra Christian, med mindre han meldte det for kommandørkaptein Lassen. Jeg hadde lyst til å gå i Nordmarka og fiske; så meldte jeg meg og skar ut med litt niste og en buttel brennevin i hver lomme. Det gikk kleint med fiskeriet. I Bjørnsjøelva fikk jeg ikke et napp. Da jeg kom til dammen, lå båten der; den tok jeg og rodde over til Smalstrøm; men der var ikke fisk åfornemme, hverken på vannet eller der. Så strauk jeg nordover til Hakloa. På veien møtte jeg Per piper, som var en av de beste fiskere som gikk her i marka i den tid. "Det er ikke verdt du går lenger, Elias," sa han; "jeg har vært nord i Katnosa, men jeg har mest ikke fått beinet. Se her," sa han og tok fram skreppa si, og alt det han hadde, var vel en snes små pinner så lange som fingeren min.

"Har jeg trøytt alna, så trøyter jeg vel kvarten også, min kjære Per," sa jeg og skjenkte han en dram eller to. Ja gudbevares, jeg tok en sjøl også. "Det torde vel hende den biter for meg, om den ikke biter for deg," sa jeg.

"Jo visst!" sa piperen. Dermed skiltes vi.

Jeg gikk like til Storløken i Katnosa, for biter det ikke der, så biter det ingensteds. Nei, der var ikke bitt å få der heller. Så gjorde jeg opp en nying og fekk meg en dram til og varma meg litt, og så sov jeg til langt ut på dagen. Jeg fresta litt i Katnoselva igjen, men der var ikke fisk åkjenne, og så ga jeg meg på heimveien. Men da jeg kom til Skysskafferodden i Sandungen, så er det et lite tjern der, som de kaller Skysskaffertjernet. Der hadde jeg hørt det aldri skulle være fisk å få, enda de sa det gikk kulter uti der som tømmerstokker. Men det var et huldretjern, og ingen torde fiske der den tida. "Du får freste, Elias," tenkte jeg, "kanskje huldrefisken går på beite, når den andre ikke er heime," og dermed skar jeg ut på flytetorven og kasta ut like ved det vesle bekkeoset, for det er en liten bekk der, som sildrer ned til Sandungen gjennom myrene; men når dammen er stengt og vannet stort, stuer det opp i tjernet gjennom myrene og under flytetorven. Med det samme nappa det i, og fisken stakk under torven; men den lå på bunnen så tung som ei reiverunge; jeg kunne nok merke det ikke var noen ørret. Da jeg fekk den opp, var det en åbbor på åtte merker. Litt utpå så jeg det gjorde en hvelv opp i vannet, så det ringa seg. Der kasta jeg ut. Ikke var marken i vannet, før fisken hogg i; men det blei både slag og plask, og jeg baska me'n ei lang stund, før jeg fekk'n opp; Men da var det en ørret mellom sju åtte merker, av den vakre fisken som er i Sandungen, feit og brei, med lite hue og så gul som voks, men mørkere over ryggen enn sandungsfisken. Ja, jeg blei stående der og kasta opp den ene etter den andre, på fire, fem, seks merker og så. Men så kom jeg til åse ned bak meg; der lå det to vakre fisker og den tredje i kors over dem. Jeg undres nå på hva det skulle bety, om der var noen fisker som hadde lagt dem igjen, eller hvor de var kommet fra; men jeg så ingen. Så gikk jeg et lite stykke lengre bortpå, og der hvor jeg såg en hvelv, kasta jeg ut. Fisken beit, og det varte ikke lenge før jeg hadde fått vel to pund. Som jeg da kom til å se bak meg, så lå der fem store vakre fisker der igjen. Ja, jeg undres på hvem det kunne være som hadde lagt dem der, men jeg tok dem da opp og la dem i fiskesniken, både disse og de tre jeg først blei var. Men da blei der slikt vær og sånt et gny og brak i skogen at jeg trudde den skulle ryke ned på meg med det samme. "Nei, dette kan aldri være riktig," tenkte jeg, "her er det nok ikke godt å være," og dermed tok jeg de åtte fiskene jeg hadde funnet, og la dem på en stokk etter hverandre, så at den kunne ta dem som eide dem, eller fugl og dyr kunne ete dem opp; jeg ville ikke ha dem. Dermed la jeg ned til Sandungen, og det er ikke så mange skritt det. Men da jeg kom dit, var det ganske stilt, og vannet var så blankt at både åsene og skyene sto i det. Da skjønte jeg det var huldra, som hadde vært ute." -

Til denne fortellingen knyttet nu hallendingen forskjellige historier om huldretjern og vann med dobbelt bunn, hvor fisken hører huldren til og bare får lov å komme opp hver sankthansdag, men med ett avbrøt han seg selv midt i fortellingen med et utrop:

"Kors i Jesu navn, hva er det for et lys der borte? Det er blått!"

Elias mente det ikke var langt fra Smalstrøm. Meg forekom lyset mere rødt enn blått, og jeg antok, som det senere viste seg, at det var et par fiskere som hadde leiret seg der og gjort opp varme. Nu gled samtalen over på skattegravere og skatter og om blå lys, som brenner over dem. Således fortalte Elias, at hans bestefar eller oldefar - jeg minnes ikke mere hvem av disse troverdige personer det var, men antar den første - hadde sett en sølvåre på bunnen av Blankvannet, så tykk som en tømmerstokk, og nu fulgte flere historier som jeg vil søke å gjengi så godt jeg kan.

"Han bestefar," fortalte Elias, "kjørte tømmer fra Nordmarka til Sørkedalen. Det var utpå vårsida, så snøen og hålken var borte. Men han hadde med seg en liten jentunge; og da de kom mellom Vindernsetra og Blankvannsbråten, så gleid hun. "Nei, far, jammen er det hålke ennå da," sa hun. Han så der hvor hun hadde glidd, men han så straks at det var sølv og ikke hålke. Så hogg han øksa i det.

"Ja, du har rett, barn, det er rart at hålken kan holde seg så lenge," sa han, og lot seg ikke merke med noe. Fra den tid kjørte han titt og ofte til byen og tok mange penger inn. Men når han reiste, så reiste han hverken veien om Maridalshammeren eller om Sørkedalen; men han hadde en vei for seg sjøl gjennom skog og mark, som gikk bortover alle åsene og kom ned mellom Frognersetera og Ris. En gang han var i byen og hadde drukket litt, så han var på en kant - det var i gamle Ramstadgården i Grensen - så satt han og kytte og var kar:

"Ville jeg bare, skulle jeg gjerne sko hestene mine med sølv," sa han.

Der satt mange der, og noen som var der, tok vitner på det, og skreiv det opp. Men før han farfar kom heim, var han død, og sia den tid har ingen sett noe til sølvet, enda de både har skjerpt og gravd borte i marka der."

"Jeg har hørt si at han har vært hard til å leite etter skatter alle sine dager den karen," bemerket hallendingen, og la en tørr tyrirot på bålet.

"Du kunne visst fortelle mere om ham du, Elias, når du bare ville," tilføyde jeg.

"Der er nå ingen som trur riktig på slikt i våre dager," svarte Elias; "men jeg kan nok fortelle likevel jeg.

Den tid han farfar var unggutt, var han og en annen kar ute og grov engang, de hadde vel sett blå lys, kan jeg tenkte, eller kanskje de visste hvor pengene lå. De grov i to torsdagsnetter, og det kom så mange julebukker og underlige skikkelser til dem, at de aldri hadde trudd der fans så mye stygt. Der kom både bjørner og udyr og stuter med store horn og alt det fæle som til var, og vel så det. De var redde og tenkte hvert øyeblikk å ta beina fatt; men de holdt ut og tidde stille. Så var det den tredje torsdagskvelden, da blei det mye verre enn begge de forrige gangene: men de grov og tidde stille, og det varte ikke lenge, før spaden skrapte ned på kopperkjelen. Rett som det var, så kom det kjørende ei vogn forbi med seks svarte hester for, og det gikk som en vind. Om ei lita stund kom der ei gammal kjerring etter, som akte seg fram i et trau, men kjeften hennes gikk som ei pepperkvern. "Jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att, jeg tar dem nok att," sa hun i ett vekk og gnudde seg fram i trauet. "Å i helvete tar du dem att!" sa han farfar; men med det samme var kjerringa borte, og pengekjelen sakk ende ned.

"En annen gang skulle du tie stille," tenkte han farfar, og det varte ikke lenge, skal jeg tru, før han var ute igjen. Den gangen var det ei gammal kjerring, som hadde sett en stor kopperkjel full med penger, just som hun gikk nedover jordene ved Grefsen i Akers sokn. Tre dager før sankthanstid står pengene oppe, må vite; men for hennes øyer så det ut som der lå en stor diger orm oppe i kjelen og velta seg ovapå pengene. Så var det to stykker fra Christian, den ene var enda en høker som eide både gård og grunn, og den andre var en underoffiser; og de slo seg sammen med han farfar om å grave opp kjelen. Ja, de grov i tre torsdagskvelder, og den tredje kvelden skrapte de ned på hankene, så det skrasla i pengene, og de tenkte de snart skulle ha den. Men nå skal I vel høre spell! Så syntes høkeren at gården hans nede i byen sto i lys loge, og enda det var så langt - en veit det er vel ei halv mil fra Grefsen - så syntes han at han skjellig så at kjerringa hans sto midt inne i logen med en unge på armen. "Det er nok ikke tid for meg å være her nå," sa han, og kasta spaden og ville avsted; men med det samme var det forbi med varmen og det var det med pengene også, for kjelen den sakk.

Men så var det det jeg ville fortalt først. Det var kar til mann det: han var ikke fælen han. Til sist så la han i veien ganske aleine en torsdagskveld, og begynte å grave på et annet sted, som han visste der lå penger. Og det gjorde han den neste torsdagskvelden og, men han så så urimelig mye stygt at de aldri kunne få han til å tale om det. Men da det var høgstnattes den tredje torsdagen, så kom det en olm okse fram fra bunnen av gropa, som hadde store lange horn, og dem ville den stange tvers igjennom han, syntes han. Men han tok oksen i horna, og således blei han stående til sola rant. Da var oksen blitt til en stor kopperkjel full med penger, og horna som han holdt den i, det var hankene på kjelen."

"Det er mest stygt å høre slikt," sa hallendingen, "helst når det er så vondt for å tene en skilling som det er nå for tida. For det trur jeg at den som ikke har løst seg fra kakjisma og sin frelser aldri finner noen skatt."

"Efter det du har fortalt om din bestefar, Elias, skulle en ikke tro at du behøvde å gå til byen hver uke for å selge fisk," sa jeg.

"Å, Gud hjelpe meg så sant," svarte Elias. "Far min arva ikke anna enn armoda efter far sin, enten nå han farfar hadde brukt opp det han hadde funnet, eller de som hadde gitt ham det, hadde tatt det tilbake igjen. Og jeg arva akkurat ei gråtrøye og ei treskei etter min far."

"Det er som jeg sier," sa hallendingen; "der er inga lykke ved slike penger, de går så fort som vatnet i fossen."

Søvnen tok nu til å sige på oss, og samtalen begynte å gå i stå. Men i den tilstand vi var, tørre på den ene siden, som vendte mot ilden, og våte på den andre, holdt jeg det for mindre rådelig å overgi seg til en slummer som man ufeilbarlig ville våkne opp av med hakkende tenner og stive lemmer. Jeg skjenket derfor mine feller en dram, tente pipen og oppfordret dem til å holde seg våkne ved å fortelle noe. Elias fortalte mange historier, om hvorledes nissen hadde husert i Sandungen i gamle dager, og påsto at det ennu var blodflekker i stallen der, efter at nissen en natt hadde slått i hjel den hvite hesten til Pål Sandungen; om hvorledes de sto i vinduene og så at han skrapte saltet på hellen fra de andre hestene til kjæledyret sitt, om gamle Jo Hakloa, som hadde tjenestejente sammen med huldren; om Lukas finne, som hadde bodd i Fortjernbråten og kunne så meget at han frelste jorden sin for alle slags udyr, så aldri noe kreatur ble slått eller revet for ham, - og meget mere, som hadde tildradd seg i Nordmarken i gamle dager.

Til sist begynte hallendingen også å fortelle om det som hadde hendt hans frender og venner. Der var en egen patos i hele hans måte å fortelle på, som det ville være forgjeves for meg å prøve på å gjengi. Det var hans egen faste tro på tilstedeværelsen av disse naturmaktene han snakket om, som ga hans fortellinger denne eiendommelige virkning, som øktes ved at han talte i en dyp bass og i et langsomt, men velordnet foredrag.

"Den tid da krigsfolka låg ute i Holsein," begynte han, - "ja du minnes nok den tida, du Elias? - var farbror min, som budde på Ringerike, oppå Krokskogen med noen andre. De lå ved Flak-setrene sønnafor vegen og hogg kolved. Ved kveldstid gjorde de opp en nying i en hellbakke og roa seg der, men de hadde ikke sovet lenge, før de hørte ungeskrik og tralling. Han farbror såg opp, og på en bergpynt beint imot dem fekk han se der satt ei hulder med en skrikende unge; den sang hun for og prøvde å stagge det beste hun kunne. "Hva sitter du der for, du?" spurte han farbror. "Å, mannen min er borte," svarte hun, "og så tykte jeg jeg likså godt kunne gå ned her og hygge meg til dere."

"Hvor er mannen din da?" spurte farbror.

"Han er ute i krigen han, der hvor de andre krigsfolka er," svarte huldra.

Men ungen blei mer og mer gretten, og skreik og bar seg og holdt et slikt hus at det var reint umulig å få søvn på øynene. Dette syntes han farbror var for galt, han blei harm og sint og tok den ene varmebrannen etter den andre og kasta opp imot henne. Og så blei hun borte, men omkring i alle åsene og haugene skratta og lo det.

"Det var hygge du fikk av de karene, Gyri Haugen!" ropte det.

Men nå skal jeg fortelle noe, som hendte en av skyldfolka mine på Ringerike," ble han ved.

"Han var møller på Viul og het Per Pålsen; sia kom han enda til kvernbruket på Henseiene i vassdraget Væla ytterst i Ådalen. Han gikk mye oppå åsene og fiska, og så var han en gang oppe ved Buttentjernet, som ligger i kanten av Hofseteråsen mellom Marigardsskogen og Bergermoen. Der gjorde han seg opp en nying og la seg til å sove natta over. Halvanna års tid etter var han oppe og fiska igjen. Om natta kom det ei kjerring til han med en liten unge på armen.

"Der ser du ungen din, Per," sa hun.

"Ungen min? Det var artige ting det! Hvorledes skulle jeg fått den ungen da?" spurte Per Pålsen.

"Du husker nok den gangen du var oppe her sist, for halvanna år sia," sa huldra.

Den gangen talte han nok ikke om det til noen, men seinere hen i åra -for han gikk alltid oppå åsene der og fiska om sommeren, og alltid hang den samme huldra etter han - sia talte han til mange om at han hadde ei dotter med huldra, som vel kunne være så gammal som barna pleier være, når de går til presten. Meg fortalte han det aldri, enda jeg kjente ham vel; men jeg har hørt det av en han sjøl hadde fortalt det til. En gang var hun kommet til ham, og hadde spurt om han ville se dotter si. Så hadde hun lukket opp ei dør i berget, og der var allting av sølv. Ja, iblant tok Per Pålsen andre med seg opp på åsen på fiske også, og da såg de to huldrer, som sto på den andre sida av Buttentjernet og fiska åbbor. Ellers var det i Stortjernet Per Pålsen fikk den meste fisken, men det var ingen andre som fekk fisk der. Men en gang han gikk oppover åsen, ropte det: "Du får vende att nå, Per, vi behøver fisken vår sjøl, for det er barsel hos dem i Lia." En gang var en mann som hette Halvor fra Marigard, med han. Ham hadde han lovt at han skulle få se huldra. Da denne Halvor Marigarden fekk høre hun kom drivende med buskapen sin, blei han så redd at han ville av sted. Men Per Pålsen ba han stane og bare stå stille, så hadde det inga nau. Og da så de hun kom drivende med heile bølingen. Dette så de granngivelig begge to." -

Elias hørte ikke mere av fortellingen; han sov en velsignet søvn på den hårde stenen, og snorket så det ga gjenlyd i skogen.

"Han sover han," sa hallendingen, "men ennå skal jeg fortelle ei historie, som jeg synes er underlig; men så får vi kurre oss litt vi og, ellers blir vi for tunge til morgenen."

"Der var en bonde, som budde i Telemarken, hvor far min er kommet fra," begynte han sin fortelling, "og han åtte en stor gard, men han visste ikke av anna enn uår og skade på krøttera sine, og til sist måtte han gå fra både gard og grunn. Litt hadde han igjen, og for det kjøpte han seg en liten plass, som låg for seg sjøl, langt borte fra bygda, i vill skog og mark. En dag han gikk på gardstunet, møtte han en mann.

"Goddag granne," sa mannen.

"Goddag," sa bonden; "er du grannen min? Jeg trodde jeg var aleine her."

"Der ser du garden min," sa mannen, "den er ikke langt fra din." Og der låg der en gard også, som han aldri hadde sett før, stor og gild og i full stand. Da kunne han skjønne at det var underjordiske, men han blei ikke redd for det; han ba grannen inn for å smake på ølet sitt, og grannen drakk både godt og vel.

"Hør nå," sa grannen, "en ting skal du lye meg i."

"La meg få høre på det først," sa bonden.

"Du må flytte fehuset ditt, for det står i vegen for meg," svarte grannen.

"Nei, det gjør jeg ikke," sa bonden. "Jeg har bygd det opp nytt i sommer, og nå lir det til vinters. Hvor skulle jeg gjøre av buskapen min da?"

"Ja, ja, du gjør som du vil, men river du det ikke ned, er jeg redd du kommer til å angre det," sa grannen. Og dermed gikk han.

Mannen gikk og undres på dette, og visste ikke hva han skulle gjøre. Ågi seg til å rive ned et nytt fehus mot vinternatts leite syntes han var reint ulikt, og lita hjelp hadde han også.

Rett som han sto i fjøset sitt en dag, sank han ende ned igjennom golvet. Der hvor han kom ned, var det så urimelig gildt. Allting var av gull og sølv. Med det samme kom den mannen som sa at han var grannen hans, og ba ham sitte ned. Om en stund blei der båret inn mat på sølvfat og øl i sølvkrus, og grannen ba ham sette seg inntil bordet og ete. Bonden torde ikke anna og flyttet seg inntil bordet, men rett som han ville ta opp i fatet med skeia, falt det noe ned i maten fra loftet, så han mista matlysta med det samme.

"Ja," sa huldrekallen, "der kan du se, hva kuene dine gir oss. Matro får vi aldri for hver gang vi setter oss til bords, er det uråd straks, og om vi er aldri så sultne, så mister vi matlysta og kan ikke ete. Men vil du lye meg og flytte fjøset, så skal du ikke mangle fôr og grøde, om du blir aldri så gammal. Men vil du ikke, så skal du ikke vite om anna enn uår, så lenge du lever."

Da mannen hørte det, ga han seg straks i ferd med å rive ned fjøset og tok til å sette det opp et anna sted. Men han bygde ikke aleine, for om natta mens alle sov, var det lagt like mange stokkekvarv som om dagen, og det kunne han nok skjønne, at det var grannen som hjalp ham.

Han angra heller ikke på det sia, for han hadde fôr og korn nok, og feet trivdes vel. Så blei der en gang et hardt år, og det var så knapt for fôr at han gikk og tenkte på han skulle selge og slakte halve buskapen sin. Men en morgen budeia skulle i fjøset, var buhunden borte og alle kyrne og alt ungfeet med den. Hun til å gråte og si det til husbonden, må tenkte. Men han tenkte ved seg sjøl at det var grannen som hadde tatt dem på fôr. Og det var det også, for da våren kom og det blei grønt i skogen, så hørte de en dag fehunden kom gjøende og springende i skogkanten, og etter den kom alle kvigene og alt ungfeet fram, og det var så blankt at det var en lyst åse."

I le av ilden la vi oss til hvile og fikk oss et par timers kvegende søvn på den nakne stengrunnen. Da dagskjæret lyste over åsen, var vi ute på sjøen; for hallendingen, som istedenfor sitt eget usikre fiskeri hadde foretrukket å følge med meg og bære fiskekurv og håv, hadde hentet gamle Christen Bonna med båten. Jeg rodde opp over Bjørnsjøen og fisket i Smalstrøm og Hakloa. Det var gunstig fiskevær, for det vekslet med solskinn og regnbyger hele dagen. Først sent om aftenen kom jeg tilbake til byen, med fiskekurven full av ørret og hodet fullt av historier.