Krambugutten med gammelostlasten

Fra FAR forteller
Gå til: navigasjon, søk

Det var en gang en krambugutt; han var så godt likt av alle der han var, at de syntes han var for god til å stå bak disken med alen og bismer. De ville hjelpe ham til en ladning å fare utenlands med, og så lot de ham velge hva han ville reise med. Han valgte gammelost, og fór til Tyrkia med den. Der solgte han den godt; men da han skulle på hjemveien, traff han to som hadde drept en mann, og det var ikke nok at de hadde drept ham i levende live, men de fór ille med liket etter han var død. Han kunne ikke tåle å se på de bar seg så stygt; så kjøpte han liket av dem og jord til for pengene sine, og fikk det i jorden.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem; det var både vel og ille; noen av dem som hadde hjulpet til og rustet ham ut, syntes han hadde gjort en god gjerning, men andre var misnøyde med at han skulle kaste bort pengene sine på den visen. Men så ville de prøve om han ikke kunne gjøre det bedre en annen gang, og lot ham så velge én last til. Han tok samme lasten og reiste samme veien, og fikk den enda bedre betalt. Men da han kom på hjemveien, traff han to som hadde røvet en kongsdatter. De hadde satt sele på henne og holdt på å kjøre med henne; de hadde kledd av henne til beltestedet, og gikk en på hver side og pisket på. Gutten syntes synd i henne, for det var en vakker jomfru. Så spurte han om de ville selge henne. Ja, ville han veie henne opp med sølvpenger, skulle han få henne, og det ble ikke lang pruting; han betalte det de forlangte.

Langt om lenge kom han lykkelig hjem igjen. Men de som hadde rustet ham ut, ble så ute av seg over handelen hans at de landlyste ham. Så måtte han reise over til England. Der holdt han seg i fire år med kjæresten sin. De levde av det at hun var slik en mester til å slå kniplinger, som han solgte for to mark om dagen.

En dag traff han to som var uvenner, og den ene ville piske den andre opp, for det han var skyldig ham halvannen mark. Dette syntes gutten var ulikt, og betalte for ham.

En annen dag traff han to reisende, som ga seg i snakk med ham og spurte om han hadde noe å selge. Han hadde ikke annet enn kniplinger, sa han. Ja, de ville kjøpe for tre mark, og spurte hvor han bodde, og satte en dag de skulle komme; på den dagen kom de også. Da de kom, var den ene bror til kongsdatteren og den andre en som hun var trolovet med, en keisersønn. De fikk kniplingene som de hadde tinget på, og så ville de ha henne med seg hjem. Men hun ville ikke være med, uten de ville ta med gutten og forsørge ham; for han som hadde frelst henne, ville hun ikke forlate så lenge hun hadde liv. De måtte gå inn på dette, ville de ha henne med.

Da de skulle ombord, gikk broren og søsteren først i båten; men da keisersønnen skulle uti, skjøv han fra land og slengte seg oppi, så gutten ble stående igjen. Skipet lå seilferdig, og seilte så snart de kom ombord. Men så kom han som han hadde betalt halvannen mark for, med båt, og reiste ombord med ham. Da ble kongsdatteren så glad at hun tok en gullring av fingeren sin og ga ham, og så skulle han ned på rommet der hun lå.

De seilte i mange dager; så kom de til en vill øy. Der ville de opp og se etter vilt, og så stelte de det slik at broren og den norske som hadde frelst kongsdatterens liv, de skulle gå på hver sin kant av øya, og keisersønnen i midten; og da gutten var ringet, så de ikke så ham og han ikke dem, reiste de ombord, og så ble han gående igjen alene. Han visste ingen annen råd enn at der måtte han være; og der ble han i syv år. Føden fikk han av et fruktbart tre som han fant, og da de syv årene var omme, kom det en gammel mann og sa til ham, at "i dag skal din kjæreste stå brud," sa han; "de har ikke fått et ord av henne på de syv årene siden hun skiltes fra deg; men enda vil keisersønnen gifte seg med henne, for han skjønner hun er vettug, og så er hun så rik." Og så spør mannen om han ikke hadde lyst til å komme til bryllups. Det var vel noe en kunne vite, mente gutten; men han fikk vel lykke til helst å være der han var kommet. Men om en liten stund sto han i garden der bryllupet var. Nå ville han vite hva slags mann det var som hadde ført ham dit. Han var ikke noe menneske, sa han, men en ånd; det var han som han hadde kjøpt og begravd i Tyrkia. Så forærte han ham et glass og en flaske med drikkendes på, og sa det at han skulle sende en inn med bud til kjøkemesteren, at han skulle komme ut til ham. "Først skal du slå i et glass og drikke selv," sa han; "så skal du slå i ett og skjenke kjøkemesteren, og så skal du slå i det tredje og sende inn til bruden; men først skal du ta ringen av fingeren din og legge i det glasset du sender henne."

Da kjøkemesteren kom inn med skjenken, sa alle hun måtte ikke drikke. Men kjøkemesteren sa: "Først drakk han, så drakk jeg, så må vel hun trygt kunne drikke." Da hun hadde drukket ut, kjente hun ringen som lå på bunnen av glasset, og ville ut, og da hun kom ut, kjente hun ham igjen, og tok ham om halsen og kysset ham, enda så skjeggete han var, for du kan vite han hadde hverken hatt kost eller kniv på skjegget sitt i syv år.

Men så kom kongen etter, og ville vite hva det var for slags kjærlighet som var mellom dem. De ble hentet inn på et rom og fortalte hvordan det hadde gått fra først til sist. Så befalte kongen å hente barber som skulle skrape busta av ham og fli ham, og skredder med ny staskledning, og så reiste kongen inn i bryllupsstua og spurte brudgommen, denne keisersønnen, hva dom han ville felle over én som hadde stjålet liv og ære fra et menneske. Han svarte at slik en skarv først skulle henges i galgen, og siden skulle kroppen brennes. Han ble tatt på samme måten som han hadde felt dommen over seg selv, og krambugutten ble gift med kongsdatteren og levde både lenge og lykkelig.

Så var ikke jeg med lenger, og jeg vet ikke hvordan det gikk; men det vet jeg, at den som sist fortalte dette eventyret, lever den dag i dag, og det var Ole Olsen Hilli i Røldal.