Vis kilden til Kullbrenneren

[[Category:Eventyr]]
Det var engang en kullbrenner som hadde en sønn, og han var også kullbrenner. Da faren var død, giftet sønnen seg, men han ville ikke ta seg noe til; skrøpelig var han til å passe mila også, og til sist ville ingen ha ham til å brenne kull mer. Men så hadde han fått brent en mile engang da, og reiste til byen med noen kullass og solgte, og da han hadde solgt dem, ranglet han ut på bygaten og så seg om. På hjemveien kom han i lag med granner og bygdefolk, og turte og drakk og pratet om alt det han hadde sett i byen. Det artigste han så, sa han, det var at det var så mange prester der, og dem gikk alle folk og hilste på og tok av seg lua for; "jeg skulle ønske jeg var prest jeg også, så hilste de kanskje på meg òg; nå læst de mest ikke se meg," sa han.

"Ja, er du ikke annet, så er du da svart nok til prest, du òg," sa grannene til kullbrenneren; "men nå er vi ute og ferdes likevel, så kan vi reise på auksjon etter gamlepresten og få oss en tår, og imens kan du kjøpe kappa og kragen," sa de. Ja, de gjorde så, og da han kom hjem, hadde han ikke en skilling igjen.

"Nå har du vel både levemåte og skillinger?" sa kjerringa.

"Ja, nå skal det bli levemåte, mor," sa kullbrenneren, "for nå er jeg blitt prest!" sa han; "her ser du både kappa og kragen!" - "Det skal du få meg til å tro; sterkt øl gjør store ord," sa kjerringa, "du er like sæl hva for en ende snur opp, du," sa hun.

"Du skal hverken syte eller kyte av mila før køla er kjølnet," sa kullbrenneren.

Så var det en dag det reiste så mange prestkledde folk forbi hos kullbrenneren på veien til kongsgården, så de kunne skjønne det var noe på ferde der. Ja, kullbrenneren ville være med, han òg, og tok på seg presteklærne. Kjerringa mente det var vel så vist å være hjemme, for kom han til å få en hest å holde for en storkar, så gikk den vel i strupen, den tobakkskillingen han fikk for det også. "Alle taler om drikken, men ingen om tørsten, mor," sa mannen, "dess mer en drikker, dess mer en tørster," sa han, og så strøk han til kongsgården. Der ble alle de fremmede bedt inn til kongen, og kullbrenneren fulgte med, han òg. Så sa kongen til dem at han hadde mistet den dyreste fingerringen sin, og han trodde visst at den var stjålet. Derfor hadde han bedt sammen alle de prestlærde i landet, om det var noen av dem som kunne si ham hvem tyven var. Og så lovte han ut at han skulle lønne den som kunne si det; var han i prestlære, skulle han få kall; var det en prest, skulle han bli prost; var det en prost, skulle han bli bisp, og var han bisp, skulle han bli nest etter kongen. Så gikk kongen fra den ene til den andre og spurte dem alle sammen, og da han kom til kullbrenneren, så sa han: "Hvem er du?" - "Jeg er den vise prest og den sanne profet," sa kullbrenneren. - "Så kan du vel si meg hvem som har tatt ringen min da?" sa kongen.

"Ja, det er ikke rent ut av von og vett at det som har skjedd i mørket, kan syne seg i lyset," sa kullbrenneren; "men det er ikke alle år at laksen leiker i furutopp," sa han. "Nå har jeg lest i sju år for meg og mine, og har ikke fått kall enda, så skal tjuven fram, må jeg ha god tid og mye papir, for jeg må skrive og regne gjennom mange land."

Ja, han skulle få god tid og så mye papir han ville, når han bare kunne skaffe fram tyven.

Så kom han opp på et kammers for seg selv i kongsgården, og det varte ikke lenge før de skjønte at han måtte kunne mer enn fadervår, for han skrev opp så mye papir at det lå der i digre dynger og hauger, og det var ikke én som skjønte et ord av alt det han skrev, for det så bare ut som kroker og kråketær. Men tiden led, og han fikk ikke greie på noen tyv. Så ble kongen kei av det, og så sa han, at kunne han ikke skaffe fram tyven om tre dager, så skulle han miste livet.

"Den som skal rå, får ikke være for brå; en skal da ikke kare ut køla før mila er slokket," sa kullbrenneren. Men kongen sto på sitt, han, og kullbrenneren skjønte det at livet hans ikke var mye verdt.

Nå var det tre av tjenerne til kongen som vartet ham opp hver sin dag, og disse tre hadde vært sams om å stjele ringen. Da den ene tjeneren kom inn og tok av bordet eller kveldverden og gikk ut igjen, dro kullbrenneren et dypt sukk og så etter ham: "Det var den første," sa han; han mente den første av de tre dagene han hadde igjen av livet sitt. "Denne presten kan mer enn mate seg," sa tjeneren, da han fikk kameratene for seg selv, og så fortalte han at han hadde sagt at "jeg var den første, sa han". Den andre, som vartet ham opp neste dagen, skulle merke seg vel det han sa, og riktignok, da han tok ut efter kveldverden, glante kullbrenneren stort på ham og sukket sårt, og så sa han: "Det var den andre." Så skulle den tredje legge merke til hvordan han bar seg den tredje dagen, og det gikk verre og ikke bedre; for da tjeneren tok i døren og skulle gå med kopper og fat, så foldet kullbrenneren hendene sine og sa: "Det var den tredje," og så sukket han som hjertet ville briste.

Han kom ut så skremt at han mest ikke kunne puste, og sa det var grei sak at presten visste det, og så gikk de inn og gjorde knefall for kullbrenneren og ba og velsignet at han måtte ikke si det var dem som hadde tatt ringen; de skulle gjerne gi ham hundre daler hver, når han ikke ville føre dem i ulykke. Det lovte han både visst og vel, det skulle ikke noen komme i ulykke, når han fikk pengene og ringen og en stor grautklump. Den ballet han ringen vel inn i, og lot så en av dem gi den til den største galten til kongen, og gjæte den, så den ikke ga den fra seg igjen.

Om morgenen kom kongen; da var han ikke grei, og ville ha rett på tyven.

"Ja, nå har jeg regnet og skrevet gjennom mange land," sa kullbrenneren, "men det er ikke noe menneske som har stjålet ringen," sa han. "Pøh! hvem er det da?" sa kongen. "Å, det er den store galten til kongen," sa kullbrenneren. Ja, de tok og slaktet galten, og ringen hadde den i seg; det var riktig nok det.

Så fikk kullbrenneren prestekall, og kongen var så glad at han ga ham hest og gård og hundre daler attpå. Kullbrenneren var ikke sen om å flytte, og den første søndagen da han var kommet i kallet, skulle han til kirken og lese opp kallsbrevet; men før han reiste, skulle han ha dugurd; så la han fra seg kallsbrevet på flatbrødet, men tok så feil og dyppet brevet i soddet, og da han kjente det var seigt å tygge, ga han hunden hele beten, og den glefset det i seg med det samme.

Nu visste han ikke hvordan han skulle stelle seg. Men til kirken måtte han, for almuen ventet, og da han kom dit, reiste han opp på prekestolen med det samme. Der tok han til å heve seg slik at alle tenkte: det er visst svært til gild prest. Men da det bar til, ble det ikke så gildt enda.

"De ord, mine tilhørere, som I skulle fått høre denne dag, fór i hundene; men kom igjen en annen søndag, mine kjære sognefolk, så skulle I få annet å høre! Og dermed er denne preken ute."

Det syntes almuen var en underlig prest, for slik preken hadde de aldri hørt; men så mente de: han tør vel bli bedre, og blir han ikke det, så kan det vel bli en råd med ham. Den neste søndagen det var messe igjen, var det så fullt av folk som ville lye på presten, at det mest ikke var rom til dem i kirken. Ja, han kom da òg, og reiste opp på stolen med det samme; der sto han en stund og sa ikke et ord; men så smelte han på med én gang og ropte: "Hør du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så langt bak i kirken?" - "Å, jeg har slike sunde skor, far," sa hun. "Å, du kunne ta deg et gammalt purkeskinn og gjøre deg nye skor, så kunne du komme likeså langt fram i kirken, du som de andre dannekvinner. - Forresten så må I betenke hva for vei I går på; for jeg ser, når I kommer til kirken, så kommer somme nordenfra og somme sønnenfra; og det samme er det når I reiser fra kirken igjen; men I stanser vel, og da spørs det hvor det blir av jer. Ja, hvem vet hvor det blir av oss alle sammen. - Så skal jeg lyse opp ei svart merr som er blitt borte for gamle prestemor. Hun har hovskjegg og hengeman og mere slikt, som jeg ikke vil nevne på dette sted. - Og så har jeg et hull på min gamle bukselomme, det vet jeg, men ikke I; men om noen har en lapp som kunne høve til hullet, det vet hverken I eller jeg."

Denne prekenen var noen av almuen nokså velnøyde med. De trodde ikke annet enn at det ble en bra prest av ham med tiden, sa de. Men de fleste syntes det var altfor ille, og da det ble prostemesse, så klaget de på presten, og sa at slike prekener hadde ingen hørt før, og så var det en som mintes den siste og leste den opp for prosten.

Det var en meget god preken, sa prosten; ti det var ventelig at han hadde talt i lignelser om å søke lyset og sky mørket og dets gjerninger, om dem som gikk på den brede eller på den trange vei; og især, sa han, var det som han lyste opp om den svarte prestemerra, en herlig lignelse om hvordan det skulle gå med oss til slutt. Lommen med hullet på, det skulle bety hans trang, og lappen var offer og milde gaver han ventet av menigheten, sa prosten.

"Ja, så mye skjønte vi òg, det var prestesekken det," mente de på.

Til slutt sa prosten han syntes at menigheten hadde fått en slik bra og forstandig prestemann at de ikke burde klage på ham, og enden ble at de ikke fikk noen annen; men da de syntes det ble verre og ikke bedre, så klaget de til bispen.

Ja, langt om lenge kom han også, og da skulle det være bispemesse. Men dagen før hadde kullbrenneren vært i kirken så ingen visste om det, og saget løs på prekestolen, så det var såvidt den hang der når en gikk varlig opp på den. Da så menigheten var samlet, og han skulle til å preke for bispen, stiltret han seg opp på stolen og tok på å legge ut, som han brukte; men da han hadde holdt på en stund, tok han hardere i, slo ut med armene og ropte høyt: "Er det noen her som har noe ondt eller noen misgjerning på seg, da er det best han forlater dette sted; ti på denne dag vil der skje et fall hvis make ikke er skjedd siden verdens skapelse," og dermed slo han i stolen så det dundret, og prekestolen og presten og hele hurven ramlet ned av kirkeveggen med et brak, så almuen satte ut av kirken som den ytterste dag skulle til å komme.

Men da sa bispen til almuen at han undret seg over at menigheten kunne klage over en prestemann som hadde sådanne gaver på stolen, og så meget visdom at han kunne forutsi tilkommende ting. Han syntes han minst burde være prost, sa han, og det varte ikke lenge heller før han ble det. Så var det ingen råd, de fikk dras med ham.

Nå var det så at kongen og dronningen der i landet ikke hadde barn, men da kongen fikk høre at det kanskje kunne komme et, var han nyfiken etter åvite om det skulle bli en arving til land og rike, eller om det bare skulle bli en prinsesse. Så ble alle de lærde i landet samlet til slottet, for at de skulle si hva det ble til. Men da de ikke var noen av dem som kunne, så husket både kongen og bispen på kullbrenneren, og det varte ikke lenge før de fikk ham imellom seg og spurte ham ut. Nei, han kunne ikke han heller, sa han, for det var ikke godt å gjette det som ingen kunne vite.

"Ja, ja," sa kongen, "jeg er like glad enten du vet det eller du ikke vet det, jeg, men du er jo den vise prest og sanne profet, som kan forutsi tilkommende ting, og vil du ikke si det, skal du miste både kappe og krage," sa kongen. "Men det er det samme, jeg skal prøve deg først," sa han, og så tok han det største sølvkruset han eide, og gikk ned i stranden. "Kan du si meg hva som er i det kruset," sa kongen, "så kan du nok si det andre òg," sa han og holdt på krus-lokket.

Kullbrenneren vred bare hendene og bar seg ille: "Å, du ulykkeligste kryp og krabbe på denne jord, hva har du nå for alt ditt slit og slep!" sa han.

"Ja, der ser du om du ikke visste det!" sa kongen, for han hadde en stor krabbe i sølvkruset. Så måtte kullbrenneren inn i storstuen til dronningen. Han tok en stol og satte seg midt på gulvet, og dronningen gikk fram og tilbake i stuen.

"En skal ikke gjøre bås til ubåren kalv, og ikke trette om navnet før barnet er født," sa kullbrenneren; "men slikt har jeg hverken hørt eller sett," sa han; "når dronningen går imot meg, så tror jeg mest det blir en prins, og når hun går ifra meg, ser det ut som det var en prinsesse."

Det var tvillinger, så kullbrenneren traff det den gangen også. Og for det han kunne si det som ingen kunne vite, fikk han penger i lassevis, og så ble han den høyeste nest kongen. Tripp trapp trille, han ble mer enn han ville.