Mumle Gåsegg

Fra FAR forteller
Gå til: navigasjon, søk

Det var engang fem kjerringer som gikk på en åker og skar; alle var de barnløse, og alle ønsket de at de hadde seg et barn. Rett som det var, fikk de se et urimelig stort gås-egg, mest så stort som et mannshode.

"Jeg så det først," sa den ene.

"Jeg så det likså tidlig som du," skrek den andre.

"Jagu vil jeg ha det, for jeg var den første som så det," svor den tredje. Slik drev de på, og ble så usams om egget at de nesten ville i luggen på hverandre.

Men så ble de forlikt om at de skulle eie det sammen alle fem, og så skulle de legge seg på det, som gåsa gjør, og klekke ut gåsungen. Den første ble liggende i åtte dager, og ruget og latet seg og gjorde ingen ting; imens måtte de andre træle for føa både til seg og henne. Det tok en av dem til å gi henne fantord for.

"Du kom ikke ut av egget før du kunne pipe, du heller," sa hun som lå og ruget; "men dette tror jeg det snarere blir folk av, for jeg tykker det mumler: "Sild og velling, graut og mjølk" inni det alt i ett," sa hun; "nå kan du ligge i åtte daer, så skal vi byttes til å slepe føa i deg."

Da den femte også hadde ligget i åtte dager, hørte hun tydelig det var en unge inni egget, som skrek på "sild og velling og graut og mjølk", og så pikket hun hull på det; men istedenfor en gåsunge kom det ut en folkeunge, så fælslig stygg var han, med stort hode og liten skrott, og det første han skrek på, da han kom ut, var "sild og velling og graut og mjølk". Så kalte de ham Mumle Gåsegg.

Så stygg som han var, så var de enda glad i ham i førstningen; men det varte ikke lenge før han ble så grådig at han åt opp all den mat de hadde. Når de kokte seg et vellingfat eller en grautgryte som de tenkte de skulle ha nok av alle seks, så hvelvet ungen det i seg alt i hop. Så ville de ikke ha ham lenger. "Jeg har ikke kjent meg mett noe mål siden denne byttingen krøp ut av eggeskallet," sa en av dem, og da Mumle Gåsegg hørte at de andre samstemte i dette, så sa han han kunne gjerne reise sin vei; trengte ikke de til ham, så trengte ikke han til dem, og dermed strøk han av gårde.

Langt om lenge kom han til en bondegård, som lå i et steinlende, og spurte etter tjeneste; der trengte de til en arbeidskar, og kallen satte ham til å sanke stein av åkeren. Ja, Mumle Gåsegg hentet stein av åkeren, og tok dem så store at det var mange hestelass i dem, og enten det var stort eller smått, så stakk han det i lommen sin. Det varte ikke lenge før han var ferdig med det arbeidet, og så ville han vite hva han skulle gjøre mer.

"Du får plukke ut den steinen av åkeren," sa mannen; "du kan da ikke være ferdig før du tar på, veit jeg."

Men Mumle Gåsegg tømte lommene sine, og kastet steinen i en haug. Da fikk kallen se at han var ferdig med arbeidet, og skjønte han fikk være vâr med ham som var så sterk. Han fikk komme inn og få seg mat, sa han. Det mente Mumle Gåsegg også, og han åt alene det som var laget til husbondsfolk og tjenere, og enda var han ikke halvmett.

Det var kar til arbeidsmann, men det var farlig kar til å ete også, for det var ingen bunn i ham, mente bonden. "Slik en arbeidsmann kunne ete en stakkars bonde fra gård og grunn før en visste ordet av det," sa han.

Han hadde ikke mer arbeid til ham; det var best han gikk til kongsgården.

Mumle Gåsegg strøk til kongen, og fikk tjeneste med én gang; i kongsgården var det nok med mat og arbeid. Han skulle være visergutt og hjelpe jentene å bære ved og vann og gjøre annet småarbeid.

Så spurte han hva han skulle gjøre først.

Han fikk ta seg til å knerte litt ved så lenge, sa de.

Ja, Mumle Gåsegg til å knerte og hugge så flisene spraket omkring ham; det varte ikke lenge før han hadde hugget opp alt som var der, både av vedfang og tømmer, både sagstokker og emningsved, og da han var ferdig med det, kom han og spurte hva han skulle ta på med nå.

"Du kan hugge fra deg veden nå," sa de.

"Det er ikke mer å hugge av," sa Mumle Gåsegg.

Det var uråd, mente gårdsfuten, og så ut i skålen. Men jo, Mumle Gåsegg hadde hugget opp alt i hop; det var blitt ved både av sagstokker og langtømmer. Dette var harmelig, syntes han, og så sa han han ikke skulle få smake mat, før han hadde vært til skogs og hugget likså mye tømmer som det han hadde fliset opp til ved.

Mumle Gåsegg til smia, og fikk smeden til å hjelpe seg å lage øks av femten våger jern. Så fór han til tømmerskogen og tok til å snauhugge; det strøk med både bjelkegraner og mastefuruer, alt han fant, både på kongens teig og på granneteigen; han hverken kvistet eller toppet, så det ble liggende som etter et vindfall. Så la han et dugelig lass på sleden og satte alle hestene for; men de kom ikke av flekken med det lasset, og da han tok dem i hodet og ville få det på glid, dro han hodene av; så veltet han hestene ut av skjækene opp i marka, og dro fram lasset alene.

Da han kom fram til kongsgården, sto kongen og tømmerfuten hans i svalen og skulle ta imot ham, for det han hadde faret så ille med skogen -tømmerfuten hadde vært borti der og sett på det. Men da Mumle Gåsegg kom dragende hjem med halve tømmerskogen, ble kongen både arg og redd, og så tenkte han han fikk vel fare varlig med ham, siden han var så sterk.

"Det var ovleg til arbeidsmann," sa kongen; "men hvor mye eter du om gangen?" sa han, "for nå er du vel sulten."

Når han skulle ha en dugelig graut, gikk det med tolv tønner mjøl, sa Mumle Gåsegg; men når han hadde fått den til livs, kunne han trøyte en stund òg.

Det tok tid å få kokt slik en graut, og imens skulle han dra inn litt ved til kokka. Han la hele vedhaugen på en slede, men da han skulle gjennom døren med den, var han uvøren igjen. Huset kom så rent av lage at det ga seg i alle laft, så nær var det at han hadde dratt hele kongsgården over ende. Da det led til at maten var ferdig, sendte de ham ut til å rope inn folkene. Han ropte så det svarte i alle berg og åser; men de kom ikke fort nok, tykte han; så ble han usams med dem og slo i hjel tolv.

"Han slo i hjel tolv," sa kongen, "og han eter for mange ganger tolv, men hvor mange arbeider du for?"

"Det er for mange ganger tolv det òg," sa Mumle.

Da han hadde fått mat, skulle han på låven og treske; så tok han unna mønsåsen og gjorde slagvoll av, og da taket ville til å falle ned av dette, tok han en stor bjelkegran, så kvistet som den var, og satte til mønsås, og så tresket han lo og halm og høy om hverandre. Det gikk på skade, for agnene føk omkring ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgården.

Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender i landet, så det skulle bli krig. Så sa kongen til ham at han fikk ta folk med seg, reise i veien, og ta imot fienden og krige; for han tenkte de slo ham vel i hjel. Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle Gåsegg.

Dess bedre er det, dess før blir jeg kvitt ham, tenkte kongen.

Men en dyktig klubbe måtte han ha.

De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den kunne være bra til å knekke nøtter med, sa Mumle Gåsegg. Så smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge sko med, sa Mumle. Ja, større kunne ikke smeden smi den med sine folk. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg, og laget en klubbe på femten skippund, og den måtte det hundre mann til åvende på stedet. Den syntes Mumle Gåsegg kunne gjøre det til nød. Så måtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av femten oksehuder og stappet den full av mat, og så lakket han nedover bakken, med skreppen på ryggen og klubben på nakken.

Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut én som spurte om han ville ta imot dem.

"Bi bare til jeg får ett," sa Mumle Gåsegg, og slengte seg i bakken og satte seg til å ete bak den store matskreppen.

Men de kunne ikke bie, de ga seg til å skyte på ham med én gang, så det både regnet og haglet med riflekuler.

"Denne krekebæra meter jeg ikke," sa Mumle Gåsegg, og la til å ete enda mer; det bet hverken bly eller jern på ham, og matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene, som en hel voll.

Så tok de på å kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren litt for hver trykk han fikk.

"Å det nauer ikke," sa han. Men så fikk han en bombe i vrangstrupen.

"Tvi!" sa han og spyttet den ut igjen, og så kom det en lenkekule og gjorde vei i smør-esken, og en annen tok matbeten bort mellom fingrene på ham.

Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om de ville ta maten av munnen på ham med blåbæra som de blåste ut av de grove pusterørene. Han slo noen slag til, så det ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner, og så var det ute med den krigen.

Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved, for nå tenkte han han skulle ha vært kvitt ham. Han visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.

"Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han. Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen på ryggen og klubben på nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.

"Ja, kom til meg imorra!" sa han; det mente han skulle bli løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli der, og landskylden skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde ett opp nisten sin, ble tiden lang for ham, og så krevde han landskylden av gamlemor igjen, og sa, nå skulle hun ut med den.

Nei, det ville hun ikke; det sto fast som gamlefurua, sa hun, og den sto utenfor porten til helvete, og var så stor at femten mann kunne knapt favne om den. Men Mumle fór opp i toppen på den og snodde og vred den som en vidjekvist, og spurte om hun ikke ville svare landskylden nå.

Jo, så torde hun ikke annet, og fant i hop så mange skillinger som han trodde seg til å bære i storskreppen. Så fór han på hjemveien med landskylden, og straks han hadde reist kom Gamle-Erik hjem. Da han hørte det at Mumle hadde strøket av gårde med storskreppen full av penger, dengte han først mor si, og satte så etter ham og skulle ta ham på spranget. Og han kom innpå ham også, for han rente tomreipes og vinget iblant, og Mumle måtte holde seg til marken med den tunge skreppen sin; men da Gamle-Erik var i hælene på ham, tok han på å hoppe og springe det beste han orket, og da holdt han klubben bak, for å verge seg mot ham. Og slik gikk det; Mumle holdt i skaftet, og Gamle-Erik kavet etter klubben, til de kom til en dyp dal; der sprang Mumle fra den ene bergtoppen over på den andre, og Gamle-Erik var så het til å sette etter, at han rente like imot klubben og datt ned i dalen og brøt av den ene foten sin - der lå han.

"Der har du landskylden," sa Mumle Gåsegg, da han kom til kongsgården, og slengte pengeskreppen bort til kongen så det braket i svalen.

Kongen takket og låt vel, og lovet ham både god lønn og hjempass, om han ville ha det; men Mumle Gåsegg ville bare ha mer arbeid.

"Hva skal jeg gjøre nå?" sa han.

Ja, da kongen fikk tenkt seg om, så sa han at han fikk reise til bergtrollet som hadde tatt bestefarssverdet hans, på det slottet han hadde ved sjøen, dit ingen torde komme.

Mumle fikk med seg noen nistelass i storskreppen, og fór i veien igjen, og han gikk både langt og lenge, over skog og fjell og ville heier, til han kom til noen store berg, der trollet skulle være som hadde tatt bestefarssverdet til kongen.

Men trollet var ikke under bar himmel, og berget var lukket, så Mumle ikke var kar for å komme inn.

Så ga han seg i følge med noen steinbrytere, som holdt til på en fjellgård og lå og brøt stein oppe i disse bergene. Slik hjelp hadde de aldri hatt, for han brøt og slo i fjellet så berget revnet og storsteinen veltet utover som hus; men da han skulle hvile til middag og ta på det ene matlasset, så var det oppett alt sammen.

"Jeg bruker å ha god mathug sjøl," sa Mumle, "men den som har vært her, er verre til å ete, for han har ett bein også," sa han.

Så gikk det den første dagen, og det gikk ikke bedre den andre. Den tredje dagen la han i veien og skulle bryte berg igjen, og tok med det tredje matlasset, men da la han seg bak det, liksom han sov.

Rett som det var, kom det ut av berget et troll med syv hoder, og ga seg til å smatte og ete på maten hans.

"Nå er det laget til, nå skal jeg ete," sa trollet.

"Det skal vi knabbes om!" sa Mumle og slo med klubben så hodene trillet av det.

Så gikk han inn i berget som trollet var kommet ut av, og der inne sto en hest og åt av en tønne med gloende ildmørje, og bak den sto det en havretønne.

"Hvorfor eter du ikke av havretønna?" sa Mumle Gåsegg.

"Fordi jeg ikke er god for å snu meg," sa hesten.

"Jeg skal nok snu deg," sa Mumle.

"Slit heller av meg hodet," sa hesten.

Så gjorde han det, og da ble hesten til en vakker kar. Han sa han var bergtatt og omskapt til en hest av trollet, og han hjalp ham til å finne sverdet, som trollet hadde gjemt på sengebunnen, og oppi sengen lå gamlemor til trollet og snorksov.

Hjem igjen fór de til vanns, og da de var kommet utpå, kom gamlekjerringa etter. Hun kunne ikke nå dem; så ga hun seg til å drikke, og hun drakk så det minket og vannet falt; men havet rådde hun ikke med ådrikke opp - så sprakk hun.

Da de kom til lands, sende Mumle Gåsegg bud at kongen skulle hente sverdet. Han sendte fire hester, nei de rugget det ikke; han sendte åtte, og han sendte tolv, men sverdet ble der det var, de orket ikke å flytte det av flekken. Men Mumle Gåsegg tok det alene og bar det fram.

Kongen trodde ikke sine egne øyne da han så Mumle igjen, men han låt vel og lovte både gull og grønne skoger; og da Mumle ville ha mer arbeid, sa han han fikk reise ut til trollslottet han hadde, det som ingen torde være på, der fikk han ligge til han hadde bygd bro over sundet, så folk kunne komme fram dit; var han god for det, skulle han lønne ham vel, ja gjerne gi ham datteren sin, sa han.

Ja, det skulle han være god for, mente Mumle Gåsegg.

Det hadde aldri noen kommet fra med livet; de som nådde så langt at de kom fram, lå der både drept og plukket så små som gryn, og kongen tenkte han aldri skulle se ham mer, når han fikk ham dit.

Men Mumle la i veien; han tok med seg nisteskreppen og en passelig vrang og vrien furukubbe, en telgjeøks, en blei og noen feitvedstikker, og så den vesle legdegutten i kongsgården.

Da han kom til sundet, gikk elven full av is, og var så stri som en foss; men han satte bena i bunnen og vasset fram, så han kom over til sist.

Da han hadde varmet og matstelt seg, ville han sove; men det varte ikke lenge før det ble slik brak og larm som de skulle snudd opp ned på hele slottet. Døren fór opp på vid vegg, og han så ikke annet enn en gapende kjeft fra dørstokken opp til dørbjelken.

"Der har du en jafs, smak på den," sa Mumle og kastet legdegutten i gapet. "La meg så se hva du er for en, kanskje det er kjens folk?"

Det var det; for det var Gamle-Erik som var ute. De tok til å spille kort; han ville vel friste å tjene igjen noe av den landskylden Mumle hadde truet av mor hans da han gikk på krav for kongen. Men hvorledes det gikk, så var Mumle den som vant, for han hadde satt kors på de beste kortene, og da han hadde vunnet av ham alt det han hadde på seg, måtte Gamle-Erik gi Mumle av det gullet og sølvet som var på slottet.

Rett som det var, gikk varmen ut for dem, så de ikke kunne skjelne kortene fra hverandre.

"Nå får vi hugge ved," sa Mumle, og hugg telgjeøksen i furukubben og drev inn bleien, men vriompeisen var vrang og ville ikke kløvne straks, enda Mumle bendte og brøt med øksen. "De sier du skal være sterk," sa han til Gamle-Erik; "spytt i neven, hugg klørne i, bend og bryt og la meg se hva du duger til!" sa han.

Erik gjorde så, og fór i sprekken med begge nevene og brøt alt han orket; men med det samme slo Mumle Gåsegg ut bleien, så satt Gamle-Erik i klemmen; siden prøvde han øksehammeren på ryggen hans. Gamle-Erik ba både tynt og vakkert at han skulle slippe løs, men det øret ville ikke Mumle Gåsegg høre på, før han lovte han aldri skulle komme dit og gjøre ufred mer; og så måtte han love at han skulle bygge bro over sundet, så folk kunne fare over til alle årsens tider, og den skulle være ferdig når isen var gått.

"Det var hardt," sa Gamle-Erik.

Men det var ingen annen råd; ville han løs, måtte han love det. Men han tinget på at han skulle ha den første sjel som fór over broen, den skulle være sundtollen.

Den skulle han ha, sa Mumle. Så slapp han løs og fór hjem. Men Mumle Gåsegg la seg til å sove på det, og han sov til langt utpå dagen.

Da kongen kom og skulle se om han var hakket eller om de bare hadde småplukket ham, måtte han vasse i penger, før han kom fram til sengen; de lå i dynger og sekker til langt opp på veggen, og i sengen lå Mumle og snorksov.

"Gud hjelpe både meg og datter mi," sa han, da han skjønte Mumle var lys levende. Jo, allting var godt og vel gjort, det kunne ingen nekte; men det var ikke verdt å tale om bryllup før broen var ferdig, sa han.

En dag da, så sto broen der fullt ferdig, og Gamle-Erik sto på den og skulle ha tollen han hadde tinget på.

Mumle Gåsegg ville ha kongen med seg og prøve broen, men det hadde han ingen hug til. Så satte han seg sjøl opp på en hest, og slengte den digre kongsgårdsbudeia opp på sâlknappen fremfor seg - hun så mest ut som en diger furukubbe - og så red han over så det dundret i broen.

"Hvor er sundtollen? Hvor har du sjela?" skrek Gamle-Erik.

"Hun sitter inne i denne furukubben; vil du ha den får du spytte i neven og ta den," sa Mumle Gåsegg.

"Nei, helles takk - tar hun ikke meg, tar ikke jeg henne," sa Gamle-Erik; "en klemme har du fått meg i, du skal ikke få meg i en til," sa han, og dermed fløy han like hjem til gamlemor si, og siden har han hverken vært hørt eller spurt der.

Men Mumle Gåsegg fór hjem til kongsgården og ville ha lønnen kongen hadde lovt ham, og da kongen vred seg for å gi ham den, og ville gå fra det han hadde lovt, sa Mumle at det var best han laget seg en dyktig nisteskreppe, så ville han ta lønn sjøl. Ja, det gjorde kongen, og da den var i stand, tok Mumle kongen ut på tråkka og ga ham en ordentlig trykk så han fór til værs. Nisteskreppen kastet han etter ham, så han ikke skulle være matløs, og er han ikke kommet ned igjen, så svever han mellom himmel og jord med matskreppen den dag i dag.