Rike Per Kremmer

Fra FAR forteller
Gå til: navigasjon, søk

Det var en gang en mann som de kalte Rike Per Kremmer, av det han hadde faret om med kram og samlet mange penger, så han var blitt en rik mann. Denne Rike-Per hadde en datter, og henne holdt han så gjev at alle de friere som kom til henne fikk avslag, for han syntes at ingen var god nok. Da det gikk slik med alle, så kom det til sist ingen, og da det tok til ådra ut i årene, så ble Per redd hun ikke skulle bli gift.

"Jeg undres riktig på," sa han til konen, "hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger."

"Hvordan kan stjernekikkerne svare på det da?" spurte konen.

"Jo, de leser allting i stjernene de," sa Rike-Per.

Han tok med seg mange penger til stjernekikkerne, og ba dem om de ville se på stjernene og si ham hva mann datter hans skulle få. Stjernekikkerne så på stjernene, men de sa at de kunne ikke se det. Men Per ba dem at de måtte se bedre etter og endelig si ham det, han skulle betale dem godt for det. Stjernekikkerne så da bedre etter, og sa at datter hans skulle få til mann det møllerbarnet, som nettopp var kommet til verden i den kverna som lå straks nordenfor gården til Rike-Per. Per ga stjernekikkerne hundre daler og reiste hjem med den underretningen han hadde fått. Han syntes det var altfor urimelig at datter hans skulle få én til mann som nyss var kommet til, og det en som var så ringe. Det sa han også til konen sin. "Jeg undres om jeg ikke kunne få dem til å selge meg gutten," sa han, "så skal vi nok bli av med ham."

"Jo, det tenker jeg nok," sa konen, "det er fattigfolk."

Per gikk da ned i kverna, og spurte konen om hun ikke ville selge ham gutten; hun skulle få mange penger for ham. Nei, det ville hun slett ikke. "Neimen om jeg skjønner hvorfor du ikke vil det," sa Per Kremmer; "det er da bare armo'a med dere, og gutten skal ikke lette den, kan jeg tro." Men hun var så glad i gutten at hun ville ikke miste ham. Da mølleren kom inn, sa Per det samme til ham og lovte at han skulle gi ham seks hundre daler for gutten, så de kunne kjøpe seg en gård, og slippe å male for folk, og åsulte når det ikke var kvernvann. Det syntes mølleren godt om, og han talte med konen, og så fikk Rike-Per gutten. Moren gråt og bar seg ille; men Per trøstet henne med at han skulle få det godt; men de måtte love at de ikke skulle spørre etter ham, for han ville sette ham langt bort i andre land, til å lære fremmede mål.

Da Per Kremmer var kommet hjem med gutten, lot han snekre en liten kiste, som var så fint tilstelt at det var en lyst å se. Den tettet han med bek, la møllergutten nedi, låste igjen låsen og satte den ut i elven, så strømmen fór avsted med den. Nå er jeg kvitt ham, tenkte Per Kremmer. Men da kisten hadde seilt langt nedover elven, kom den inn i en vass-renne til et annet kvernbruk og fór gjennom den ned i kvernkallen, så kverna stanset. Mannen gikk da ned og skulle se etter hva det var som stanset kverna, og så fant han kisten og tok den med seg opp.

Da han kom hjem til konen om middagen, sa han: "Jeg undres riktig på hva det kan være for noe i denne kisten; den kom farendes ned på kvernkallen gjennom renna og stanset kverna for meg i dag."

"Det skal vi snart få vite," sa konen, "nøkkelen står jo i; lukk bare opp."

Da de lukket opp, lå der det vakreste barn noen ville se, og de ble glade og ville beholde gutten; for selv hadde de ingen barn, og så vidt til års var de at de heller ikke kunne vente å få noen mer.

Da det nå led noen tid, tok Per Kremmer igjen til å undres om det ikke ville komme friere til datter hans, som var så rik og hadde så mange penger. Men det kom ingen, og så reiste han til stjernekikkerne igjen, og bød dem mange penger, hvis de kunne si ham hvem datter hans skulle få til mann.

"Vi har jo sagt deg at hun skulle få den møllergutten dernede," sa stjernekikkerne.

"Ja, det er godt og vel nok," sa Per Kremmer; "men han er det nå gått galt med, så han er kommet av dage; og kunne jeg få vite hvem datter mi skal ha til mann, så ville jeg gjerne gi to hundre daler."

Stjernekikkerne så på stjernene igjen, men så ble de vonde og sa: "Hun skal likevel ha den møllergutten du satte ut i elven og ville gjøre ende på, for han lever ennå, og er i den kverna som ligger så og så langt nedenfor." Per Kremmer ga dem to hundre daler for spådommen, og tenkte på om det ikke skulle være råd til å bli av med den møllergutten.

Det første Per Kremmer gjorde da han kom hjem, var å reise ned til kverna. Da var gutten så stor at han hadde stått på kirkegulvet, og han gikk i kverna og hjalp til. En vakker gutt var det blitt av ham.

"Kunne du ikke la meg få den gutten du?" sa Per Kremmer til mølleren.

"Nei, kan jeg ei," svarte han; "jeg har fostret ham opp som min egen, og han har skikket seg vel, så nå kan jeg ha hjelp og nytte av ham i kverna, for sjøl tar jeg på å bli gammel og skrøpelig."

"Ja, så går det meg også," sa Per Kremmer, "og derfor ville jeg gjerne ha én som jeg kunne lære opp til å handle. Vil du la meg få ham, skal jeg gi deg seks hundre daler; så kunne du kjøpe deg en gård og leve i ro og fred på dine gamle dager."

Ja, da mølleren hørte det, lot han Per Kremmer få gutten.

De to reiste nå vidt omkring med kram og handlet, til de kom til et gjestgiversted som lå ved kanten av en stor skog. Derfra sendte Per gutten hjem med et brev til konen sin - for bent over skogen var det ikke langt -og ba ham si til henne at hun skulle gjøre det som sto i brevet, så snart som mulig. Men i brevet sto det at hun straks på timen skulle gjøre opp en stor varme og kaste møllergutten på den, og hvis hun ikke gjorde det, skulle hun brennes levende selv. Gutten gikk avsted med brevet, og da det led mot kvelden, kom han til en gård langt borti skogen, og der gikk han inn; folk fant han ikke; men på et rom der sto en oppredd seng, og den la han seg tvers over. Brevet hadde han satt under hattebåndet sitt, og hatten la han over ansiktet. Da røverne kom hjem - for på gården holdt det til tolv røvere - og de så gutten ligge på sengen, undres de på hva han var for en, og en av dem tok brevet og brekket og leste det.

"Hm, hm," sa han, "det er Per Kremmer som er ute; men nå skal vi gjøre ham et puss, for det ville være synd om den gamle skarven skulle få gjort ende på slik en vakker gutt."

Så skrev røverne et annet brev til konen, og festet det under hattebåndet mens gutten sov, og i det brevet satte de at hun på øyeblikket skulle holde bryllup for datteren og møllergutten, og gi dem hester og fe og redskap og sette dem i full vei på den gården som han hadde oppunder åsen, og hvis det ikke var gjort til han kom hjem, så skulle hun komme til å unngjelde for det.

Den andre dagen lot røverne gutten gå, og da han kom hjem og ga henne brevet, sa han at han skulle hilse fra Per Kremmer og si at hun skulle gjøre som det sto i brevet, og det på flygende flekken. "Du må ha tjent ham som en bra gutt," sa kremmerkjerringa til møllergutten, "siden han kan skrive slik nå; for den gangen dere reiste, var han så gal på deg at han ikke visste hvordan han skulle få livet av deg." Hun laget da til bryllup og satte dem i vei med hester og fe og all slags redskap på gården oppunder åsen.

Ikke lenge etter kom Per Kremmer hjem igjen, og det første han spurte om, var om hun hadde gjort det han hadde skrevet i brevet.

"Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg torde ikke annet," sa hun.

Så spurte Per hvor datteren var.

"Du kan vel vite hvor hun er," sa konen; "hun er jo hos ham, på gården oppunder åsen, slik som det sto i brevet."

Da Per Kremmer fikk høre hvordan det hang i hop, og fikk se brevet, ble han så sint at han var ferdig til å fly i filler, og han satte straks avsted opp på gården til ungfolkene.

"Det er vel nok, gutten min, at du har fått datter mi," sa han til møllergutten; "men vil du tenkte på å beholde henne, må du gå til dragen av Dybenfart og skaffe meg tre fjær av stjerten på ham, for den som har dem, kan få hva han vil."

"Hvor skal jeg finne ham da?" sa mågen hans.

"Det får bli din sak; ikke vet jeg det," sa Per Kremmer.

Gutten ga seg trøstig på veien, og da han hadde gått en tid, kom han til en kongsgård. Her får jeg gå inn og spørre meg for, tenkte han, for slike folk er bedre kjent i verden enn andre, kanskje jeg her kunne få vite veien.

Kongen spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

"Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham, om jeg bare kunne finne ham," sa gutten.

Det skulle lykke til, mente kongen; "for jeg har ennå aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham," sa han. "Men skulle du treffe ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvorfor jeg ikke kan få rent vann i brønnen min, som jeg har kastet opp den ene gangen etter den andre, men aldri kan jeg få rent vann i den."

"Ja, jeg skal så gjøre," sa gutten.

På kongsgården levde han vel, og fikk både niste og penger da han reiste.

Om kvelden kom han til en kongsgård igjen. Da han kom inn i kjøkkenet, kom kongen ut og spurte hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

"Jeg skal til dragen i Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham," sa gutten.

"Det vil nok lykke til det," sa kongen, "for ennå har jeg ikke hørt at noen har kommet tilbake fra ham. Men skulle du komme fram, så kan du gjerne spørre ham fra meg hvor datter mi er, som ble borte for mange år siden," sa han. "Jeg har både lett og lyst etter henne fra alle kirker; men ingen har kunnet si meg noe om henne."

"Skal så gjøre," sa gutten.

På kongsgården levde han godt og vel, og da han gikk, fikk han både niste og penger.

Da det led på kvelden igjen, kom han til enda en kongsgård. Her kom dronningen ut i kjøkkenet og spurte ham hvor han var fra, og hva ærend han reiste i.

"Jeg skal til dragen av Dybenfart og ha tre fjær av stjerten på ham," sa gutten.

"Det skal nok lykke til det," sa dronningen, "for jeg har aldri hørt at noen er kommet tilbake fra ham. Men skulle du finne ham, så kunne du gjerne spørre fra meg hvor jeg skal finne gullnøklene mine, som jeg har mistet."

"Jeg skal så gjøre," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, kom han til en stor bred elv. Mens han sto og undres på hvordan han skulle komme over, eller om han skulle gå langs med, kom det en gammel krokrygget mann og spurte hvor han skulle hen.

"Jeg skal nok til dragen av Dybenfart jeg, om det var noen som kunne si meg hvor jeg skal finne ham," svarte gutten.

"Det kan jeg nok si deg," sa mannen, "for jeg går her og setter over dem som skal til ham. Han bor straks ovenfor her; bare du kommer opp bakken, ser du slottet hans, og får du snakke med ham, så kunne du gjerne spørre ham fra meg hvor lenge jeg skal gå her og sette over."

"Jeg skal så," sa gutten.

Mannen tok ham på ryggen og bar ham over elven, og da han var kommet opp på bakken, så han slottet og gikk inn. Der var kongsdatteren alene hjemme.

"Men kjære vene, tør det komme kristent folk hit?" sa hun. "Det har her ikke vært siden jeg kom, og det er nok best du ser å komme avsted igjen, så fort du kan, for når dragen kommer hjem, så lukter han deg, og så sluker han deg med det samme, og meg gjør du også ulykkelig."

"Nei," sa gutten, "jeg kan ikke gå før jeg har fått tre fjær av stjerten på ham."

"Det får du aldri," sa kongsdatteren.

Men gutten ville ikke gå, han ville bie på dragen og få fjærene av stjerten og svar på spørsmålene.

"Ja, siden du er så stri på det, så får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg," sa kongsdatteren. "Prøv om du kan løfte sverdet som henger på veggen der."

Nei, gutten kunne ikke rugge det engang.

"Ja, så får du ta deg en slurk av denne flasken," sa kongsdatteren.

Da gutten hadde sittet en stund, så skulle han prøve igjen; da kunne han så vidt rugge det.

"Du får nok ta deg en slurk til," sa kongsdatteren, "og så får du si meg ærendet ditt."

Han tok seg en slurk, og så fortalte han at det var en konge som hadde bedt ham om å spørre dragen hvorfor han ikke kunne få rent vann i brønnen sin; fra en annen skulle han spørre hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden, og for en dronning skulle han spørre dragen hvor det var blitt av gullnøklene hennes, og endelig så skulle han spørre dragen fra ferjemannen, hvor lenge han skulle gå dernede og sette over.

Da han tok fatt i sverdet igjen, kunne han løfte det, og da han hadde fått seg en slurk til, kunne han svinge det.

"Skal ikke dragen gjøre ende på deg med det samme, så får du krype under sengen," sa kongsdatteren, da det led mot kvelden, "for nå kommer han snart hjem; og der må du ligge så stille at han ikke merker deg. Når vi så har lagt oss, så skal jeg spørre ham; men da må du høre godt etter og legge vel merke til hva han svarer; og under sengen må du bli liggende til alt er stilt og dragen sovner igjen. Kryp så sakte fram og ta sverdet med deg, og når han står opp, må du passe på å hugge hodet av ham med ett hugg og med det samme nappe de tre fjærene; ellers river han dem av selv, for at ingen skal ha godt av dem."

En stund etter at gutten hadde krøpet under sengen, kom dragen hjem.

"Hu! her lukter så kristen manns bein!" sa dragen.

"Å ja, det kom en ravn flygende med et mannebein i nebbet og satte seg på taket," sa kongsdatteren; "det må være det du kjenner lukten av."

"Ja så," sa dragen.

Så satte kongsdatteren fram maten, og da de hadde ett, la de seg. Men da de hadde ligget en stund, sov hun så urolig, og med ett så kvakk hun.

"Au da!" sa hun.

"Hva feiler deg," sa dragen.

"Å, jeg sover så urolig," sa kongsdatteren, "og så hadde jeg slik en underlig drøm."

"Hva drømte du da?" sa dragen.

"Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvordan han skulle bære seg at for å få rent vann i brønnen sin," sa kongsdatteren.

"Å, det kunne han nok vite sjøl," sa dragen; "når han graver om brønnen og tar opp den gamle råtne stokken som ligger på bunnen, så får han rent vann igjen; men ligg nå bare rolig."

Da kongsdatteren hadde ligget litt, så ble hun så urolig og tok til åkaste seg i sengen, og så kvakk hun igjen. "Au da!"

"Hva er nå på ferde igjen?" sa dragen.

"Å, jeg sover så urolig, og så hadde jeg slik en underlig drøm," sa kongsdatteren.

"Det var da svare til drømming på deg," sa dragen; "hva drømte du nå da?"

"Jeg syntes det kom en konge her og spurte deg hvor det var blitt av datter hans, som var blitt borte for mange år siden," sa kongsdatteren.

"Det er du det," sa dragen, "men deg får han aldri se mer. Men nå ber jeg deg at du lar meg ha nattero og ikke ligger og drømmer mer, ellers knekker jeg sidebenene på deg."

Kongsdatteren hadde ikke ligget lenge, før hun tok til å bli urolig igjen; rett som det var så kvakk hun: "Au da!" sa hun.

"Nå, er det nå så igjen! Hva er det på ferde nå da?" sa dragen; da var han så vill og søvngretten, så han var nære på å fly i flint.

"Å, du må ikke bli vond," sa kongsdatteren; "men jeg hadde slik en underlig drøm."

"Det var da endeløst til drømming også! Hva drømte du nå da?" sa dragen.

"Jeg syntes det kom en dronning hit, som spurte deg om du kunne si henne hvor hun skulle finne igjen gullnøklene sine som hun har mistet."

"Å, hun kan se etter mellom buskene, der hun bruker ligge og dra seg etter middagen, så finner hun dem," sa dragen. "Men la meg nå være i fred for flere drømmer."

Så sov de en stund, men da tok kongsdatteren til å bli så urolig igjen, og rett som det var, så kvakk hun: "Au da!"

"Du blir nok ikke bra, før jeg får knekket nakkebenet på deg," sa dragen; da var han så gal at gnistene sprutet av ham. "Hva er det på ferde nå igjen da?"

"Å, du må slett ikke være vond på meg; jeg kan ikke gjøre for det," sa hun; "men jeg hadde slik en underlig drøm."

"Det er da måte på drømming også," sa dragen; "hva drømte du nå da?"

"Jeg syntes at ferjemannen ved sundstedet her nede kom og spurte hvor lenge han skal gå der og sette over," sa kongsdatteren.

"Det dumme bestet, det kan han da snart slippe," sa dragen, "når det kommer en som vil over, og han kaster ham ut i elva og sier: "Sett nå du over, til du blir avløst!" Men la meg nå ha ro for drømmene dine, ellers blir det en annen dans."

Ja, så lot kongsdatteren ham sove i fred. Men så snart det ble stilt, og møllergutten bare hørte dragen snorke, krøp han fram. Før det var lyst, sto dragen opp, men han var ikke kommet med begge bena på gulvet, før gutten hugg av hodet og nappet tre fjær av stjerten på ham. Da ble det stor glede, og både gutten og kongsdatteren tok så mye gull og sølv og penger og andre gilde ting som de kunne få med, og da de kom til sundet, tullet de ferjemannen så rent bort med alt det han fikk å bære over, at han glemte åspørre om hva dragen hadde sagt, til alt i hop og gutten og kongsdatteren var over.

"Det var sant, du," sa han da de skulle avsted, "spurte du dragen om det som jeg ba deg om?"

"Jaha," sa gutten, "han sa, at når det kommer en som vil over, så skal du kaste ham midt uti elva og si; "sett nå du over til du blir avløst," -så blir du fri."

"Å tvi være deg," sa sundmannen; "hadde du sagt det før, skulle du fått løst meg av."

Da de kom til den første kongsgården, spurte dronningen om han hadde spurt dragen om gullnøklene hennes.

"Ja," svarte gutten og så hvisket han til dronningen; "han sa du skulle lete mellom buskene, der du bruker ligge og dra det etter middagen."

"Hyss, si ingenting," sa dronningen og ga gutten hundre daler.

Da han kom til den andre kongsgården, spurte kongen om han hadde snakket til dragen om det han ba om.

"Ja," sa gutten, "det gjorde jeg, og her er datter di."

Da ble kongen så glad at han gjerne hadde gitt møllergutten kongsdatteren og halve riket. Men da han var gift før, så fikk han to hundre daler og hester og vogn, og så mye gull og sølv som han kunne få med seg.

Da han nå kom til den tredje kongsgården, kom kongen ut og spurte om han hadde spurt dragen om det han ba om.

"Ja," svarte gutten, "han sa du skulle kaste opp brønnen og ta opp den råtne gamle stokken som ligger på bunnen, så får du nok rent vann."

Så ga kongen ham tre hundre daler.

Derfra reiste han like hjem, og han var så tilstaset med gull og sølv, og så gild at det lyste og lavde av ham; og nå var han mye rikere enn Per Kremmer. Da Per fikk fjærene, hadde han ikke noe å si mot giftermålet; men da han fikk se all rikdommen, ble han rent opp i under og spurte om det var slik velstand hos dragen.

"Ja," sa gutten, "det var mye mer enn jeg kunne få med, det er så mye at det blir mange hestelass, og hvis du vil reise dit, så er det visst nok til deg også."

Ja, Per Kremmer ville mer enn gjerne reise. Så sa mågen ham veien så vel at han slapp å spørre seg fram; "men hestene," sa han, "er det best du setter igjen på denne siden av elva; den gamle sundmannen han hjelper deg nok over."

Per dro av gårde, og stor niste tok han med seg og mange hester; men dem satte han etter seg ved elven, slik som gutten hadde sagt. Så tok sundmannen ham på ryggen, og da de kom et stykke uti, kastet han ham midt uti elven og sa: "Nå kan du gå her og sette over, til du blir avløst!" Og har ingen løst ham av, så går Rike Per Kremmer der og setter over den dag i dag.