Vis kilden til En tiurleik i Holleia

[[Category:Eventyr]]
Fra Tyristrand gikk vi en av de første dager i mai - det var lenge før jaktloven ble utklekket - opp gjennom lien for neste morgen å være på en tiurlek i Skjærsjøhaugen, som hadde ord for å være den sikreste på disse kanter. Vi var fire, min venn kapteinen, jeg, en gammel skytter Per Sandaker over fra Soknedalen, og en rask gutt som førte to kobbel hunder; når leken var endt, skulle vi nemlig gå på harejakt. Nede i bygden var det full vår; men da vi kom inn på åsene, lå sneen dyp i daler og dekker. Aftenen var ennu tålelig lun, og fuglene sang sin vårsang i skogen. I nærheten av Askseteren, hvor vi tenkte å bli om natten, tok vi opp i Skjærsjøhaugen - som hver fugleskytter på disse kanter kjenner - for å høre hvor fuglene satte seg på nattkvisten. Da vi nådde opp og fikk fri utsikt, sto solen i nedgangen og kastet sitt gylne lys ufordunklet opp i den tindrende himmel. Men denne himmel hvelvet seg ikke over et blidt og vennlig landskap; mørke, endeløse skoger og åser, bare avbrutt av islagte tjern og store myrer, strakte seg på alle kanter like bort mot himmelbrynet.

Vi hadde ikke vært her lenge efter solnedgang, før vi hørte en susende flukt og de sterke tunge vingeslag av en fugl som slo seg inn.

"Det var ikke noen gammel fugl," sa kapteinen med kjennermine, da han ikke hørte fuglen gi lyd efter at den hadde satt seg.

To fugler kom snart susende efter og slo seg inn uten å gi lyd. Men så kom én flyvende med enda tungere, mer susende vingeslag, og da han hadde satt seg, skar den nebb.

"Den karen er inte fødd i fjor. Det er husbond på leiken," sa Per Sandaker; "bare det inte er Gamle-Storen sjøl; men det trur je mest."

Det kom enda tre fugler, og for hver som slo seg inn, skar den gamle med nebbet. De to ga ikke lyd, men den tredje svarte i samme tone.

"Det var en fremmed kar," kom det fra Per; "han kjente inte gammel'n; ellers hadde 'n holdt kjeften sin. På morråkvisten kommer 'n til å angre det; for tru meg, gammel'n finner 'n nok, og han er inte grei å keikes med, når rette lunet er på 'n. Je har sett hossen han børsta en kranglefant som skar til 'n på leiken en gong før."

Under disse ord la skytterens åpne, værbitte ansikt seg i høyst besynderlige, poliske folder, som syntes å sikte til en eller annen mystisk historie. Efter den korte skildring kapteinen hadde gitt meg av ham, da Per Sandaker en gang var blitt et stykke efter, skulle han være sterk i historier om trollfugler, utsendinger og underjordiske, og ble især omstendelig når han fortalte om en eller annen av de atten bjørnene han hadde skutt i sine dager; derimot tidde han gjerne om det like så store antall som onde tunger beskyldte ham for å ha skutt bort.

"Men hva er det for en "Gammel" og "Gamle-Stor" du snakker om?" spurte jeg.

"Det skal jeg si Dem," tok kapteinen hurtig til orde, idet vi ga oss på vei til seteren. Rimeligvis fryktet han for at dette overilte og utidige spørsmål efter så kort et bekjentskap skulle gjøre Per mistroisk og legge bånd på hans tunge. "Det skal jeg si Dem," svarte han. "Det er en gammel tiur på leken her som er blitt et fabeldyr i hele bygden. Mellom skytterne er den kjent under navnet "Brekaren"; for istedenfor å sitte rolig på kvisten og kneppe, flyr den ofte om mellom tretoppene og breker som en geit. Først når denne manøvren er utført, setter den seg opp for å klunke og sage. Slikt spill er så ufornuftig at ingen kan komme den på skudd. Enda oftere bruker den imidlertid et annet knep, som er meget verre; den sitter rolig og knepper og slår sin klunk, men når den skal sage, flytter den over i et annet tre. Kommer en ved et slumpetreff til å skyte, biter det ikke på den. Gamle Per der har skutt på den både med salt og med sølv, men enda fjærene føk av den, tok den ikke mere notis av hans sikre rifleskudd enn av en salutt. Neste morgen spilte den like raskt og like falskt."

"En kunne likså godt skyte på en stein," sa Per tverrsikker. "Je kom innpå 'n en gong han holdt leik på flatbergja her borte ved kloppa, rektig midt i veien som går til Skau; og satt det ikke så fullt med røy om 'n at je tælte sju stykker, og flere var det i skauen, for det snøvla og prata bak hver buske. Og dom som var frampå, dom rente rundt omkring 'n og strakte hals og huka på seg og gjorde seg lekre; men fuggel'n satt på flatberget og briska seg så kjøn og spansk som en greve. Rett som det var, sett 'n styven opp og slo hjul, snudde på seg og sopte venga nedmed beina, og hoppe ende til værs, så høgt som så... Ja, je visste inte det var den kallen je, ellers hadde je nok gitt 'n en smell straks, før han hadde gjort seg hard kanskje; men je syntes det var moro å se på. Som han var i beste leiken, så kom det fykendes en annen tiur - den var inte brått så stor - og kasta seg på leiken. Men da ble det vel spell; gammel'n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på 'n som tinder i ei hekle, og så skar 'n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte - han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel'n på 'n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen. Best det var, så hoppa dom høgt imot hverandre, og hogg med nebbet og reiv med klørne og slo med venga, og dom var så arge at dom inte åkke sansa eller samla seg, og je syntes jeg kunne gjerne gått bort og tatt dem med hendene begge to. Men til sist tok gammel'n rektig tak i luggen på den andre, og han slo 'n og handterte 'n så 'n ordentlig peip, og je syntes mest synd på fuggel'n for han leidde 'n om i toppen, trykte 'n til marka og hadde 'n under seg, så han ordentlig kom akandes utover flatberget på 'n like nedfor beina mine. Da la je til aue i røde rappet. Det small, og fuggeln lå dau på flekken; men gammel'n blei sittandes og lugge 'n enda, og han løfte inte på venga. Jaså, tenkte je, er du så stø i logga, skal du væra min. Je ladde igjen og skulle legge på 'n, men da reiste 'n på seg og reiste ende til værs; men var 'n mer enn ti steg frå meg, så la meg aldri skyte fuggel mer i mi ti. -En annen gong var je au her oppe, og hørte å han slo inn henne, liksom i kveld. Det var i ei gammal furu han sette seg på kvist. Men da han tok til å spella, spelte 'n realt den gongen. Han spelte så furua riste, og det vanta inte åkke klunk eller saging, og inte fløtt'n heller. Da han slo det fjerde spellet, var je innom holdt, - han satt langt nere på en kvist innmed furuleggen. Nå skal du væra min, tenkte je, for je hadde skøri opp en sølvtoskilling og lagt for kula. Men jaggu tenkte je feil. Da det small, flaug 'n like ratt, enda fjøra fauk ta 'n. Det biter inte noe på den karen."

"I morgen skal vi prøve å få den likevel. Per; nu vet vi jo hvor den sitter?" sa kapteinen med et lite lurt blink i øyekroken.

"Det måtte inte væra fnuggel i skauen, når en skulle gi seg til å gå etter den," svarte Per mutt. "Ja, gudbevar, vil kaftein gå etter 'n så -; je spiller inte et kru'kønn på 'n. For det sier je," la han troverdig til, "at slikt spell skulle aldri noen ha hørt. Og slik en fuggel da! Det er det underligste dyr en kan se. Han er inte skapt som en annen skikkelig tiur; han er mest en halv gong til så stor og væl så det."

"Ja du har rett, det er en gammel radd, som ikke er et skudd krutt verd," sa kapteinen. "Kjøttet er visst så seigt og beskt som den furukvisten den spiller på. Men jeg skulle nok ønske å få livet av den, for å få en ende på dette raklespillet, som den så ofte har tatt oss ved nesen med. Jeg har flere ganger gått efter den uten å få rede på spillet. Jeg har også skutt på den et par ganger, men på så langt hold at det var liten rimelighet for treff. Det er riktignok en Donatbommert å skyte to ganger på langt hold i tiurskogen, det vet De nok," henvendte han seg til meg; "men siste gangen var det ikke annen råd; for jeg hørte den kanaljen Sara-Anders stille efter fuglen på samme tid. Det er virkelig, som Per sier, en underlig fugl, den gamle tiuren. Men," la han til med et lite nikk henimot meg, som antydet at han ville se å få Per Sandaker til å rykke ut med flere av sine historier, "når vi kommer opp i seteren, skal jeg fortelle en tildragelse jeg har opplevd med en trollhare, som var enda besynderligere enn vår tiur."

Vi kom snart til den øde seteren, dit gutten var gått med hundene da vi tok bort i Skjærsjøhaugen; efter kapteinenes ordre hadde han luftet og gjort opp en skikkelig varme på peisen. Da vi hadde skilt oss ved børser og jaktvesker, og satt til livs et godt aftensmåltid av kapteinens fortrinlige niste, begynte denne med påtatt alvor i tale, ansikt og miner å fortelle sin historie om trollharen.

"Da jeg var løytnant, lå jeg og ekserserte på Toten en sommer. Jeg hadde hunder med meg for å jage. En eftermiddag som jeg sto i kjøkkenet og skulle ut og prøve kvelds-jakten, kom en av husmennene inn."

"Er det meget hare her, du?" spurte jeg.

"Det er enda nok av den," svarte husmannen. "Oppå Sukkestadsletta går det en gammel sugg; det har vøri mange både bikkjer og folk etter den, men han er inte grei å få, måtta." Og dermed ristet husmannen betenkelig på hodet.

"Er den ikke grei å få? Hva er det for snakk! Det fins vel ikke en ordentlig hund her? Når mine bikkjer får den på benene, tenker jeg nok den skal bli å få," sa jeg og klappet hundene, som dro i kobbelet og ville ut.

"Jaså? Jagu tør det hende au da," sa husmannen, og grinte vantro.

Jeg gikk like opp på Sukkestadsletta, og ikke før hadde jeg sloppet hundene, så var haren på benene, og det var los. Men det ville ikke bli noe ordentlig av; den fór og stakk og stakk; hundene var ikke i stand til å få riktig rede på foten; men hvert øyeblikk var den på benene igjen, og så gikk det nokså bra, til den på ny stakk inn i en buske. Jeg løp hit og dit - det var ikke vondt for post - og jeg skjøt på den flere ganger, men det ble ikke annet enn bom i bom. Til sist satte den seg for meg ved en granbuske på førti skrit. Jeg skjøt og gikk ganske sikker frem og skulle ta den opp; men da jeg kom bort til granbusken, var ingen hare å se; der lå ikke annet enn en stokk og en fille. Dagen efter gjorde jeg børsa ren, for den var uren og full av kruttslam. Mens jeg holdt på med det, kom husmannen.

"Hosdan gikk det med haran, løtnan?" spurte han og satte opp et polisk fjes.

Jeg fortalte ham historien.

"Det har vøri mange etter 'n, både bikkjer og folk, men han er inte grei å få, måtta," gjentok han hemmelighetsfull. "Di gjør rein børsa Deres; men det skal inte hjelpe stort, skal je tru; pus berget seg nok likevel."

"Men Guds død, hva er det på ferde med den haren, biter ikke krutt og bly på den?" spurte jeg.

"Det torde hende det var som Di sier," svarte han; "je kan nok si Dere det, at det er en trollhara, den rusken; men den som var oppe i går, det var bare utsendingen hans; for han går alltid realt sjøl. Men nå skal je lære Dere ei rå: ta en orm - je skal finn en til Dere je - og pisk 'n inn i børsepipa og skyt 'n ut, og prøv så om det biter med krutt og bly."

Dette gjorde jeg; han skaffet meg en levende orm, som vi truet inn i børsepipen; jeg skjøt den ut mot låveveggen; og merkelig nok, det var ikke annet å se av den enn en våt flekk.

Noen dager efter gikk jeg opp på Sukkestadmoen. Det var tidlig en morgen. Hundene var knapt sloppet, før haren var på benene. Denne gang var det ikke støt og glefs, det gikk i full los, og haren hadde ikke gått en halv time, før den kom dansende nedover sletten like mot meg. Jeg la til kinnet og skjøt. Den falt på flekken, og det var en stor gammel ramler, full av arr og skrammer; den hadde ikke mer enn halvannet øre." -

"Slik en hara her je au hørt om," sa Per, som hadde fulgt kapteinens fortelling med stor oppmerksomhet. "Han holdt til her i Holleia, bortimot Granbu; men dom sa han var mest kolsvart. Det var mange etter 'n og skaut på 'n, men dom fekk aldri rå med 'n før denna fandens Sara-Anders kom borti der. Han skaut 'n, for han er nå alle stan, måtta, - det var vondt å se faret etter trugene hass, for han kan aldri bie som andre folk til fuggel'n har stødd ordentlig leik."

"Det tror jeg gjerne," sa kapteinen og strøk sin knebelsbart. "Det er ikke første gang den karen går i fredlyst mark. Men si meg, var det han som skjøt den trollharen inne ved Kristiania du en gang fortalte om?"

"Å den - ja det er sant. Nei, det var en skytter innante byen som hette Brande-Lars. Di kjenner 'n visst, Di som er fra Krestjan?" sa han til meg.

Nei, jeg kjente ham ikke.

"Jaså, kjenner Di inte hannom? han bur enda i ei lita hytte under åsen straks neafor Grefsen. Je trefte 'n på Ha'land en gong han var på jakt med noen bykakser. Det var en rar skrue, men kar til å skyte. På haran skaut 'n mest aldri bom, og fuggel'n tok 'n i flukta, liksom kaftein gjør. Men så var det om den haran kaftein mente. Det fortælte han meg, og mye tel.

"Je skulle drive bikkjene for gamle Simensen på Vesletorgje - og skaffe no ferskmat," sa 'n. "Det var tre ta dom; den ene hette Rapp, og det var slik en hund at haugfolk inte hadde noen makt med 'n, for han var rau, måtta; de andre to var også bra hunder, ja gubevars vel. Så var det en Kristi himmelfarts morrå" - sa 'n - "je var oppe ved Linderudseter-Røa. Der tok han Rapp ut, og han kjørte 'n så det kvein og peip i åsen. Je tok post på en kølabonn der. Da han hadde gått en tur, så kom haran like forbi meg. Je skaut, men det var bom, og så bar det avsted i full los. Det varte inte lenge, så kom 'n att på samme flekken - han var ganske svart etter ryggen -og je skaut bom igjen.

Men hossen i dævelen henger detta i hop, vil inte de andre bikkjene slå tel, tenkte jeg ved meg," sa 'n, "for det var bare 'n Rapp som dreiv, og det gikk i ett kjør. Nei, det kan inte væra noen rektig hara. Men je vil se på 'n en gong tel fysst. Ja, så kom 'n trea gongen au, og je skaut bom, og begge de andre bikkjene var med, men hals gav dom inte. Men så forsynte je svansskruen og loddet," sa 'n."

"Hvorledes?" spurte jeg.

"Du får fortelle det, Per," sa kapteinen.

"Ja, han ville inte ut med det i fysstninga," svarte Per, "men da je hadde skjenkt 'n realt og gitt en rull tobakk, så sa 'n det til meg.

"Du skal ta bork av ei flau-rogn," sa 'n, "og forsyne svansskruen med, og så skal du skrapa tre sølvsmuler av en sølvskilling som er arva; men det må væra ta de gamle gode penga som har vøri med ute i krigen; så skal du skrapa tre fliser av veslefingneglen på den venstre handa, og så skal du ta tre byggkønn, men har du inte døm, kan du ta tre brødsmuler, og alt det skal du legge for loddet, så blir det dot, om det så var sjølve fanden du skaut på," sa 'n. "Det gjorde je den gongen ved Linderudsetra," sa 'n, "og da han kom fjerde gongen, så måtte 'n i bakken i det samma det small," sa 'n. "Det var en liten tørr hund, og han var så gammal at han var mest svart. Ja, je tok og hengte'n opp etter bakbeina i ei kronglebjørk og til åveide'n ut, men Herren forsyne meg," sa 'n, "blødde 'n inte som ei lita kvie, og bikkjene slafsa og slafsa blodet i seg nedpå bakken. Så gikk je med 'n da, men hossen je gikk, gikk je gæli, og blodet rann ta 'n; je kom fram ved den samme kronglebjørka igjen to gonger. Detta var da artig det, tenkte je," - sa 'n - "for her skulle je mest væra likså vel kjent som heme på stuegolvet mitt. Men når det er gæli, så er det gjerne reint gæli. Nå da, je får la bikkjene finne veien da, og det gjorde je; men da je kom nerover framom noen bergknauser der, så var ho gamlemor ute. Hu sto rektig frammafor no småbjørk, oppmed en liten bergknatt, med skaut på hue og skinntrøye og svart stakk, og stødde seg på en krykkjestokk og såg ut som ei kone oppe frå landet.

"Du Lars, sa a, "du har fått mangen hara av meg i marka her, og je har unt deg godt. Derfor kunne du gjerne latt seterharan min gå for den han var. Og hadde du inte hatt den raue Rappen din, hadde du inte fått 'n heller!"

Je svara inte ordet je," sa 'n Lars, "men strauk nerover til Merramyra og oppover til Bamsebråtan. Der slapp je bikkjene, og los var det straks; Rapp tok ut, og je sto og lydde ei stund, om de andre skulle slå tel, for det bar bortover til Linderudsetra igjen, så je vart reint fælen. Jo, så fekk je høra målet på dom alle tre, og så visste je det var rektig hara. Det var fanden til lang tur han gjorde; men da han kom att, trampa 'n i bakken som en fòlunge, og da je fekk se øra på 'n, var 'n mest så stor som en liten geitebukk. Den skaut je. Så gikk je sørover ner imot Alundsjøen. Der tok dom ut igjen, og så gikk der i skurande los oppover til Linderudsetra igjen - for bortom der måtte dom nå med 'n. Langt om lenge kom dom att. Så skaut je den. Da hadde je tre. Nå kan det væra nok for idag, min kjære Lars, sa je" - sa 'n - "og så gikk je ner og hengte dom opp i kjellerhalsen til han Simen. Men Herren forsynte meg, blødde inte den vesle svarte i tre dager etter, så kjelleren mest var halv med blod" - sa 'n."

"Du sa nylig at det skulle ha vært en trollhare her i Holleia; - det går også sagn om at det er fullt av rikdommer av edelt metall i bergene her. Det skulle det ikke være ille å ha en del av, ikke sant, Per?" sa kapteinen, - han tok til å lirke igjen for å få fram en ny fortelling.

"Å, - hå skulle kaftein med de," svarte Per, og ristet på hodet. "Han har nok og vel så det. For en fattig stakkar kunne det så væra; men tru meg, det er inte greit å få kloa i."

"Jeg syntes da det er besynderlig at du ikke har lagt deg efter å få tak i noe av det," ble kapteinen ved.

"Å, hossen skulle det gå til?" spurte Per. "Å ligge og grava i åsa som han gamle Jon Haugen gjorde all Holleia over, det har je lite hau på."

"Det fins andre måter å komme til rikdom på," svarte kapteinen hemmelighetsfullt. "Hva sier du om å gjøre seg godvenner med bergkjerringene? Du har min santen ikke vært så stygg en kar i din tid, du Per Sandaker! Du kunne nok ha gjort lykke."

"Hå, hå, hå!" lo Per i skjegget, det var tydelig han likte kapteinens spøkende ytring. "Je har inte trudd på slikt, for je har aldri sett åkke troll eller hulder."

"Men det bodde da en bergkjerring borti Holleia her i gamle dager?" sa kapteinen.

"Å, det er inte anna henn et gammalt eventyr. Je har nok hørt slikt prat, men je trur inte no på det," svarte Per.

"Ja men du vet da visst beskjed om det, du som har ferdes her i marken så lenge? Du får fortelle det du vet; denne bymannen er en narr efter slike historier."

"Kanskje det? Ja, - kan det da. Men je trur inte det er sant," forsikret Per, og begynte.

"Sønnafor Hollei-spira - - - ja dom kaller det nå Holleia mellom Tyristranda her og Soknedalen - - - er det to bergnuter, som dom kaller Store-Knuten og Vesle-Knuten; der Di sitter, kan Di enda se litt av høgste Spiråsen, beint opp for Skau. Borti der er mangfoldige gamle skjerp, og det er så mye sølv og rikdom i bergja, at det inte er noen ende på det, sier dom da. Men det er inte greit å få noe ta det, for i knuta bur det ei gammal bergkjerring. Hu eig det alt sammen, og sitter på det som en drake -sier dom da. Hu er mye rikere enn Kongsbergkongen; for da dom hadde brøti så grovt mye sølv på Kongsberg en gong, så kom kongen ut i gruva og sa til folka: "Nei, nå kan je snart inte tåle Dere lenger nere, for holder De ved slik, blir je en arm mann; De gjør meg reit til fant. Nei, fløtt til søster mi, Guri Knutan i Holleia; hu er ti gonger rikere enn je.""

"Guri Knutan blir altså en søster av Ekebergkongen," sa jeg.

"Ekebergkongen? Å er det for en? Er han frå Krestjan kanskje?" spurte Per.

Jeg fortalte ham sagnet om Ekebergkongen og hans flytning, og hva han sa i 1814, om at han ville flytte til bror sin på Kongsberg, fordi han ikke kunne holde ut all skytingen og domineringen der var.

"Ja, han var så det da, han var bror til denne kjerringa je snakker om," sa Per troskyldig. "Je har au hørt om én som fløtte, for det han inte kunne tåle skyting og dommenering. Men han var her frå marka. Anten det nå var mann til denna Guri'a eller det var en annen en, det veit je inte, men det skulle væra en ta dom som bur i bergja og eig mye. Det gikk slik tel at det ved de tider dom tok opp gruver i Skausmakra, så var det ei kjerring, hu budde borte ved Langesjøbekken, som går midt imellom Soknedalen og Tyristrand. Denne kjerringa hette Rønnau, og så kalte dom a Rønnau Skaune. Tidlig en morrå ved Sankthansdags leite skylte hu klær neri bekken, og så fekk a se så mye sølvty, både talliker og fat og skeier og sleiver og alt det som tel var, og det var så mye vakkert kjøkkenty, og det lå på bonn av bekken og blenkte og skein i sola under vannet. Da hu fekk se all denna rikdommen, vart a liksom hu var reint tullete; hu tok til beins og flaug hem, for hu ville hente et kjørrel og ta det alt i hop. Men da hu kom att, var det borte hver evige smitt og smule. Det var inte så mye som en blank sølvtoskilling, og hu såg inte anna enn klare vannet, som blenkte og rann over steina. Ei stund etter var det dom la tel å ta opp koppergruver i Skausmarka, og det var slik støy og skyting og dunder støtt og stendig, at det var inte fred noen tid. Seint en kveld hadde hu Rønnau vøri ved bekken. Så møtte hu en svær mann på en stor svart hest. Han fulgte en hel rad med fløttningslass og dreiv noen flokker med sauer og andre krøtter.

"God kveld, Rønnau," sa 'n, "je fløtter je nå."

"Ja, je ser det, far, men åffer gjør De det da?" spurte hu.

"Å dom holder slik dommenering i dissa gruvene her at det bryter i skallen på meg. Det kan je inte klare lenger, derfor fløtter je til bror min i Tinn i Telemark. Men hør du, Rønnau," sa 'n, "åffer ville du ha hele kjøkkenstellet mitt, den ti' du såg sølvet i bekken? Hadde du nøgd deg med det du kunne børi i stakken din, skulle du fått det."

Sia den ti," sa Per, "har je inte hørt noen har sett no slikt på dissa kanta, anten det nå er så dom har fløtt, eller dom holder seg hémleies. Slikt fanteri har inte makt til å vise seg nå, for det folk inte trur på det, måtta."

"Der sier du en større sannhet enn du selv vet, min kjære Per," utbrøt kapteinen. "Folk som gjelder for visere enn både du og jeg, sier nettopp det samme. Ellers kan du nok ennu komme ut for troll."

Efter kapteinens gjentatte oppfordringer vedble Per å korte oss tiden utover natten med sagn og eventyr og fortellinger om sine jaktbedrifter. Av og til ga kapteinen en jakthistorie til beste, og som oftest inneholdt den hvasse hentydninger til en eller annen av de bjørnene Per hadde skutt bort, og hver gang la skytteren sin snurrige grinebiterfjes i helligdagsfolder og klødde seg bak øret; stundom blunket han også polisk med det ene øyet og sa: "Det var til deg det, Per Sandaker, ta det med deg hematt!"

Ved midnatt la vi oss til ro foran varmen på et par benker og fikk oss en kort hvil. Da vi våknet, sa Per at det var på tide å gå på leken. Ute var det temmelig kaldt; det var frosset skare på sneen, så den knirket under foten. Men himmelen var nesten vårlik klar og mørkeblå, og noen hvitlige skyer som sakte kom seilende fra sør, spådde at nattekulden snart ville gi seg. Månen sto lavt nede ved himmelbrynet: istedenfor å lyse for oss på vår nattlige vandring, bredte den bare et mildt skjær over de fjerne åser og trærnes topper, men mellom furusøylene la den denne mystiske skumring som forlenger skyggene i det endeløse, gjøgler frem fabelaktige skikkelser mellom stammene, og gjør skogen så dyp og lønndomsfull.

Bare rødstrupen brøt stillheten med sin milde ottesang.

"Der synger den fuggel'n som er fysst oppe om morrån," sa Per. "Nå varer det inte lenge før det blir liv i skauen; vi får visst gå på litt."

"Det har god ti, min kjære Per," sa kapteinen; "tiuren spiller best på haugen mellom oss og Løndalsmyra; og jeg tror ikke det blir noe med spillet, det er for kaldt."

"Det blir linnere på morråsia," svarte Per påståelig; "for det er sønnadrag i været, og je trur det blir friskt spell, med det det har vøri så kaldt de siste nettene. Solspellet blir visst reint gildt. Hør bare på rugda, så frisk hu knorter og trekker. Hu venter godt vær. Dér breker myrbukken også. Det blir godt!" la han til, skråsikker.

Vi hørte rugdens eiendommelige lyd, som lignet kvekk på kvekk av en frosk, fulgt av en skarp, skjærende hvislen, som et sterkt linerlekvitter; i det svake lys fra månen som nettopp gikk ned, så vi den ene skyggen efter den andre av rugder fare bort over tretoppene. Vi fornam myrbukkens -enkeltbekkasinens - uhyggelige, brekende lyd, snart nær, snart fjern, snart høyt oppe i luften, og så plutselig, som det syntes, like ved øret på oss, rundt om på alle kanter, uten at vi var i stand til å få øye på fuglen. Hegrens ville, gjennomtrengende skrik skar gjennom de andre fuglers; det var som de bevet av redsel, for de tidde plutselig hver gang det lød, - det ble en stillhet som gjorde avbrytelsen dobbelt uhyggelig. Men nu stemte trelerken i sin morgensang med klare, klingende toner; gjennom nattens mulm og mørke minte den om det lyse dagskjær, og dannet en opplivende motsetning til nattefuglenes spøkelsesaktige ferd og uhyggelige toner.

"Der ringer tiurklokken," sa kapteinen; "så kaller svenskene denne lille muntre fuglen; for når den stemmer opp, tar tiuren morgensalmen fatt på nattkvisten. La oss nu stanse litt her, vi er ikke langt fra de fuglene som kom sist i går; går vi nærmere, kan vi lett komme til å støkke dem."

Da vi hadde stått og lyttet i noen minutter, hørte vi en fugl spille et par hundre skritt borte.

"Je trur mest det er den karen som kom sist og skar nebb," sa Per. "Je skal rektig undres på om han inte får stryk; gammel'n plar inte væra stutthugsen."

Kapteinen ga meg valget mellom å gå på den kanten hvor vi hørte fuglen spille, eller mer nordlig, hvor han trodde ungfuglene satt. Jeg valgte den første. Kapteinen gikk nordover. Jeg og Per snek oss frem mot fuglen og søkte med ytterste varsomhet å unngå skare og brakende kvister. Da vi hørte fuglen skjerpe, stanset vi et øyeblikk, men under hver følgende skjerping eller saging, umiddelbart efter at den hadde slått klunken, sprang vi to eller tre skritt frem. Under kneppingen og klunken sto vi naturligvis dørgende still. Da vi på denne vis hadde nærmet oss treet den satt i, på en førti, femti skritt, hørte vi en fugl komme flyvende og med bulder slå seg inn i treet. Lyden av nebb og vinger som slo sammen, forkynte at den gamle hadde avlagt sitt besøk hos den fremmede medbeiler på morgenkvisten. Under kampen sprang vi noen steg frem, men susende vingeslag vidnet om at den fremmede flyktet, og om en lettvunnet seier for den gamle. Nu var det stille litt; men dér kaklet en røy, og straks tok fuglen på å spille; den kneppet og slo klunk; men da vi løftet foten for å springe til, lettet den på vingene og flyttet til et annet tre, der den på ny begynte sitt skuffende spill.

"Det kunne je mest veta," sa Per ergerlig. "Nå er 'n ute igjen, gammel'n. Det nytter aldri i verdens rike å stille etter 'n; en kunne likså godt stille etter skyflokken. Nei, la oss gå litt lenger nordpå; der sitter flere fugler, og kanskje en ta dom tør løfte på nebbet, enda dom er redde for detta ubeistet, - gid fanden hadde 'n!"

"Ved du hvor denne gammel'n pleier spille solspillet?" spurte jeg.

"Ja, det veit je vel," svarte Per. "Han speller det i ei furu på en liten bergknaus ner-under her i Hyttetjennsmyra; men det er inte greit å få skott på 'n, for furua er så urimelig høg og lang."

"Dit vil vi," sa jeg; "men siden du tror det er bedre, kan vi først gå litt nordover."

Vi gikk et stykke i den foreslåtte retning, forbi en uhyre stor rullesten, som Per kalte Mjølne-Ragnhild, langs sørsiden av Løndalsmyra. Men vi hørte ikke en fugl spille. Per Sandaker undret seg meget over hvor de alle var blitt av, og kom endelig til den slutning at slagsmålet hadde jaget dem bort, eller gjort dem så redde "at de ikke torde mukke". Det begynte å lyse av dagen, da vi hørte et knall langt nord i Sandtjennåsen, hvor Per fortalte at han og kapteinen pleide ha bjørnåte liggende. En stund efter hørte vi atter en smell, - det var kapteinens børse, sa Per, begge gangene. Vi gikk ut på myren bortover mot furuen. Per hadde ikke stor lyst på det og ga sin ergrelse luft; han småsnakket i avbrutte setninger med seg selv: "Bare kru'spille - nei, nei, kaftein, det er kar til mann han har én - kan hende to - Sara-Anders var det inte - den fillebørsa da - hm, det er en annen smell i kafteins."

"Trøst deg, Per," sa jeg. "Kan hende vi tør få den som er bedre enn alle de andre fuglene på leken."

"Di må kunne rare konster, Di da," sa Per; "men han er ful, og han er for hard, skal je si."

Da vi var kommet ut på bergknausen på den andre siden av den frostne myren og jeg fikk se det dryge hold fuglen måtte felles på, hvis den, som vi tenkte, slo ned i furutoppen, tok jeg haglene ut av børsen min og ladde med en haglpatron i ståltråd-vire. Per så på dette, ristet på hodet og uttrykte sin mistillit med et:

"Skal tru det hjelper!"

"Får se," svarte jeg.

Den knausen vi sto på, lå som en liten øy i den store myren. Høyest oppe på øya kneiste den omtalte furuen, et umåtelig mastetre, fullt av hakkespetthuller. Ved østenden av bergknausen sto en annen furu, som hadde vært like så veldig. Men nu lutet den ut over myren; stormen hadde brutt toppen på den, bare de nederste grenene var tilbake, nesten nakne, og som muskelknudrete kjempearmer strakte de seg ut mot den sølvklare morgenhimmel. Solen begynte å heve seg; den gylte åsryggene og la efterhånden sin glans ut over de mørke granlier. Men Skjærsjømyren, som dro seg sydover så langt at det blånet i skogen ved den borteste bredd, lå ennu i dyp skygge. Rugden, myrbukken og alle nattens fugler hadde gått til ro; men skogens muntre sangere fylte den klare morgenstund med jublende toner: Gransangeren lot sitt monotone klapreverk gå; århaner kjeklet og buldret høyt; måltrosten sendte av full hals ut spotteviser og skjellsord mot alle, men falt dog stundom over i det følsomme og kvitret sakte og unnselig noen kjælne strofer. På den andre siden av myren spilte en tiur på topp. Røyene gjorde seg elskverdige, kaklet og snøvlet sine hese neselyd, som fra sangfuglenes stade måtte ta seg ut som når våre oldemødre ville begynne åtolke elskov og ungpikefølelser for oss.

Imens sto vi skjult i et tett briskekratt på den lille bergknausen, og ventet fuglen hvert øyeblikk; men den gamle dvelte lenge i sitt harem. Endelig, da solstrålene gylte i furutoppen, kom den susende på tunge vingeslag, og kastet seg, ikke som vi hadde ventet, i det høye treet over oss, men i den toppløse furuen som lutet ut over myren. Det var i sannhet en prektig fugl, en stolt kjempe, som den satt der på den nakne grenen mot himmelen, med det skinnende lysegrønne brystet i solglansen. En røy kom efter og kastet seg ned i toppen over hodet på oss. I samme øyeblikk slo fuglen til spill, reiste hakeskjegget, slepte vingene nedpå føttene, gjorde under bølgeformede bevegelser med halsen gravitetisk noen skritt frem på grenen, begynte så å spille, og slo halen opp som et veldig hjul. Jeg sto med fingeren på hanen, og ventet spent på det avgjørende øyeblikk da den skulle bre vingene til flukt, så jeg fikk større mål å sikte efter, - det trengtes på det lange holdet. Men røya kaklet som før, tiuren spilte spillet til ende, og hadde alt slått klunken i det andre, da det knakk en kvist under foten min. Røya utstøtte en skarp, varslende lyd; men nu var den gamle kommet slik i hete at den ikke enste det velmente råd, men ble ved å skjerpe, helt til den trofaste elskerinnen lettet og fløy like imot ham, som om hun ville støte ham ned av grenen. Vakt ved det varslende vingeslag, lettet den gamle seg til flukt. Men min børse var løftet, og den mektige fugl styrtet hodekuls ned på myren. Dødskampen var lett; den flakset bare et par ganger med vingene.

Per sprang til og tok opp fuglen, og det gikk en skygning av forbauselse over hans ansikt, snart avløst av et fornøyet, beundrende grin. Han ristet på hodet og sa:

"Neiggu hadde je inte trudd det, om så kaftein sjøl hadde sagt det; for detta er den rette. Je kjenner 'n på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta 'n! Og så tung og svær han er!" ble Per ved, han veide fuglen i hånden under nesten barnaktige gledesutbrudd. "Je trur inte je juger stort når jeg sier han veger sine tredve merker. Det var skott! Nei, kaftein han vil da bli glad... Ho, ho, her over!" skrek han, så ekkoet fra åsene tok det rungende opp igjen.

Kapteinen viste seg snart på myren, fulgt av gutten, som hadde støtt til ham med hundene. De bar hver sin tiur. Per løftet triumferende vårt bytte i været og ropte på langt hold:

"Det er gamle-suggen, kaftein!"

"Hva sier du, kar?" ropte kapteinen, og kom med hastige skritt. "Er det den gamle? Det er et ordentlig stykke arbeide, som fortjener en dotsup. -Vivant alle fugle-republikker, pereant suverenene!" ropte han, da han hadde fått flasken og sølvstøpet av jaktvesken og drakk oss til.

"Var det inte det je sa, at han blei glad, kaftein?" sa Per grinende, blunket med øynene og tok seg en forsvarlig slurk av begeret som ble rakt ham. "Nå blir det annen moro på leiken, sia vi er kvitt den helvetesbrannen."

Da vi hadde utvekslet beretningene om våre hendelser, ble hundene sloppet. Jaktskriket fylte skogen. Det var straks fot, og snart efter gikk det avsted i full, skurende los. Ekkoet gjentok glammet mangedobbelt mellom åsene, og hjertet svulmet av lyst ved lyden av den klingende jakt i den solblanke morgenstund.