Vis kilden til Stabbursnøkkelen i rokkehodet

[[Category:Eventyr]]
Det var engang en rik gardgutt som skulle ut og fri. Han hadde fått spurlag på en jente som var både vakker og ven, gjev til å stelle og svær til åkoke. Dit gikk han, for slik en var det han ville ha. De skjønte jo nok, folket på gården, hva ærend han kom i; så de ba ham sette seg inn på benken og pratet med ham så som skikk er, og dertil bød de ham en skjenk til å bie på, mens de fikk laget til mat. De gikk fra og til, så frieren fikk tid til å se seg om i stua; borte i en krok så han det sto en rokk, og rokkehodet var fullt av lin.

"Hvem er det som spinner på den rokken?" spurde gutten.

"Å, det skulle nå være datter vår det," sa kjerringa i stua.

"Det var ovleg til linlag," sa gutten; "hun bruker vel mer enn ett døgn til å spinne av det?" sa han.

"Var det likt det," sa kjerringa, "hun gjør det godt på ett, og kanskje på mindre enn det."

Det var mer enn han hadde hørt og spurt at noen kunne spinne på så kort tid, mente gutten.

Men som de skulle bære fram maten, gikk de ut alle sammen, og han ble igjen i stua alene; så fikk han se det lå en stor gammel nøkkel i vinduskarmen, den tok han og stakk inn i rokkehodet og vippet den godt inn i linet. Så spiste de og drakk og var vel forlikte, og da han syntes han hadde vært der lenge nok, sa han takk for seg og gikk sin vei. De ba ham komme igjen snart, og det lovte han også; men målemnet bar han ikke fram, enda han syntes nokså godt om jenta.

Langt om lenge kom han igjen til gårds; da tok de enda bedre imot ham enn første gangen. Men som de hadde kommet i prat, så sier kjerringa:

"Nei, sist du var her du, så hendte det riktig noe forunderlig rart; stabbursnøkkelen vår, den ble så rent borte at vi aldri har kunnet finne den igjen siden."

Gutten gikk bare bort til rokken, som sto der i kroken med linlaget like så stort som sist, og tok oppunder i rokkehodet.

"Der er nøkkelen," sa han; "vinninga er nok ikke stor på spinninga, når spinnedagen varer fra Mikkelsmess og til påske."

Så sa han takk for seg, og bar ikke fram målemnet sitt den gangen heller.