|
|
| Linje 1: |
Linje 1: |
| | [[Category:Eventyr]] | | [[Category:Eventyr]] |
| − | Det var en gang en fattigkjerring som hadde vært på bygda og bedt. Hun hadde med seg en liten gutt. Da hun hadde fått full posen, strøk hun nordover åsen og skulle hjem til bygda si igjen.
| + | [[Category:Lydbok]] |
| | + | [[Medium:pannekaken.spx|Lydbok i Speex-format]] |
| | | | |
| − | Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba gutten om han fikk lov til å ta. "Nei," sa moren, "det kan være fanteri ved det," og så truet hun gutten til åfølge seg.
| + | Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på. |
| | | | |
| − | Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av veien et stykke. Imens satte kjerringa seg på en tømmertopp. Men gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i skogen at kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på seg; da ble han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.
| + | "Å, la meg få litt pannekake, mor mi, jeg er så sulten," sa den ene ungen. |
| | | | |
| − | Da han kom igjen, var kjerringa vill, og spurte hva han gjorde så lenge. "Du er ikke redd for tia du," sa hun, "enda det lir på kvelden. Du veit vi skal over åsen før det blir mørkt."
| + | "Å kjære deg," sa den andre. |
| | | | |
| − | Så gikk de en stund, men da de var kommet midtveis innover åsen eller vel så det, ble kjerringa trett og ville legge seg under en buske.
| + | "Å kjære, vene deg," sa den tredje. |
| | | | |
| − | "Kjære mor mi," sa gutten, "får jeg lov å gå opp på dette høye berget her mens du hviler, og se om jeg ikke kan se fram til folk?" | + | "Å kjære, vene, snille deg," sa den fjerde. |
| | | | |
| − | Det fikk han lov til, og da han kom opp på høygda, så han det lyste straks nordpå der. Gutten sprang tilbake igjen og sa til kjerringa: "Vi får til å gå, mor, det er ikke langt til folk; jeg ser det lyser så gildt tett nordmed her."
| + | "Å kjære, vakre, vene, snille deg," sa den femte. |
| | | | |
| − | Hun opp, trev tiggersekken og ville med og se; men de hadde ikke gått langt, før de kom til et tverrberg.
| + | "Å kjære, vakre, vene, gode, snille deg," sa den sjette. |
| | | | |
| − | "Dette kunne jeg tru," sa kjerringa; "nå kommer vi ikke lenger; det er vel grommere å ligge her!" | + | "Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille. |
| | | | |
| − | Men gutten tok sekken under ene armen og kjerringa under den andre og satte oppetter med dem.
| + | "Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der." |
| | | | |
| − | "Nå ser du det at det er ikke langt til folk; se der så gildt det lyser," sa gutten.
| + | Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien. |
| | | | |
| − | Men kjerringa sa det var ikke folk, det måtte være bergtroll, for hun var kjent på hele bjørneskogen, og hun visste at det ikke fantes folk noen steds, før på den andre siden nord under åsen.
| + | "Hei, da!" Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt. |
| | | | |
| − | Da de hadde gått et lite stykke, kom de til en stor rødmalt gård.
| + | "Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!" skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann. |
| | | | |
| − | "Her tør vi ikke gå inn," sa kjerringa, "det bor bergtroll her." | + | "God dag, pannekake," sa mannen. |
| | | | |
| − | "Å jo, vi går inn; vi ser det lyser; der er nok folk inne," sa gutten, han gikk inn først og kjerringa etter; men i det samme han lukket opp døren, dånte hun, for hun fikk se der satt en stor, svær mann på krakken. | + | "Gu'signe, mann brann," sa pannekaken. |
| | | | |
| − | "God kveld, bestefar," sa gutten. | + | "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen. |
| | | | |
| − | "Nå har jeg sitter her i tre hundre år, men det har ikke kommet noen som har hilst bestefar til meg," sa mannen som satt på krakken. | + | "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne. |
| | | | |
| − | Gutten satte seg ved siden av mannen, og tok til å snakke med ham, som de var gamle kjenninger.
| + | "God dag, pannekake," sa høna. |
| | | | |
| − | "Men hvordan gikk det med mor di?" spurte mannen, da de hadde snakket en stund, "jeg tror hun dånte; du får se til henne." | + | "God dag, høne pøne," sa pannekaken. |
| | | | |
| − | Gutten gikk bort, tok kjerringa og dro henne innover gulvet; så kviknet hun i, og krabbet bort og satte seg vel inn i vedroa, men hun var så redd at hun nesten ikke torde gløtte fram.
| + | "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna. |
| | | | |
| − | Da det led på litt, spurte gutten om de kunne få hus om natten. Jo, det kunne de få, sa mannen. Så snaktes de ved en stund, men rett som det var, ble gutten sulten, og spurte om de kunne få mat til kvelds også. Jo, det skulle nok bli råd til det, mente mannen.
| + | "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane. |
| | | | |
| − | Da de hadde sittet litt, sto han opp og la seks tørrgranlass på varmen. Enda reddere ble kjerringa. "Nå vil han brenne opp oss også," sa hun i roa, der hun satt. Da tørrgranen hadde brent ned til kull, sto mannen opp og gikk ut.
| + | "God dag, pannekake," sa hanen. |
| | | | |
| − | "Gud bære meg for deg! du er så vågal, ser du ikke du er hos troll?" sa kjerringa. | + | "God dag, hane pane," sa pannekaken. |
| | | | |
| − | "Å pytt, det er ikke farlig," sa gutten. | + | "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen. |
| | | | |
| − | Om litt kom mannen inn med en okse, så stor og diger at gutten aldri hadde sett maken, og drev til den under øret med knyttneven, så den stupte død i gulvet. Da han hadde gjort det, tok han den i alle fire føttene, la den på glohaugen og snudde og veltet den til han fikk den brunbrent utenpå. Så gikk han borti et skap, tok fram et sølvfat og la oksen på det, og det var så stort at den nådde ikke utover på noen kant. Dette satte han fram på bordet, og gikk så ned i kjelleren og tok opp en vinambe, slo ut den ene bunnen og satte den opp på bordet, og la så fram to kniver som var tre alen lange. Da han hadde gjort det, ba han dem gå bort til bordet og sette seg til å ete. Gutten gikk føre og ba kjerringa komme etter; hun tok til å låte og bære seg og undres på hvordan hun skulle orke disse knivene. Men gutten nappet den ene, og til å skjære stykker ut av låret på oksen, som han la bort til mor si. Da de hadde ett en stund, tok han vinamben mellom hendene og løftet den ned på gulvet. Så ba han moren komme, skulle hun få drikke. Den var så høy at hun ikke nådde opp; men gutten letter henne opp til kanten og holdt henne, og selv kløv han opp og hang over kanten som en katt mens han drakk. Da han hadde drukket seg utørst, tok han amben og satte den på bordet, takket for maten, og ba moren at hun også skulle komme og takke, og så redd hun var, så torde hun ikke annet enn gå bort og takke mannen for maten. Gutten satte seg ved siden av mannen på krakken og til å snakke med ham igjen.
| + | "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and. |
| | | | |
| − | Da de hadde sittet litt, sa mannen: "Jeg får vel sta og få meg litt kveldsverd, jeg og," gikk så bort til bordet, og åt hele oksen, både med horn og bein, tok vinamben og drakk av den, og satte seg bort på krakken igjen.
| + | "God dag, pannekake," sa anda. |
| | | | |
| − | "Jeg vet ikke hvordan det blir med sengested," sa han; "jeg har ikke annet enn ei vogge her; det kunne vel gå an at du lå i den, så kunne mor di få ligge borti senga." | + | "God dag, ande vande," sa pannekaken. |
| | | | |
| − | "Ja takk, det var godt nok," sa gutten, rev av seg klærne og la seg opp i vuggen - den var stor som en diger standseng - og kjerringa måtte gå etter mannen og legge seg i sengen, så redd hun var. | + | "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa anda. |
| | | | |
| − | "Det er ikke verdt å legge seg til å sove her; jeg får nok ligge våken, og høre hvordan det går når det lir på natta," tenkte gutten. | + | "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerungen, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås. |
| | | | |
| − | Da det led om en stund, tok mannen til å snakke med kjerringa. "Her kunne vi leve nokså godt og hyggelig, når vi bare var kvitt denne sønnen din," sa mannen.
| + | "God dag, pannekake," sa gåsa. |
| | | | |
| − | "Veit du ikke noen råd med ham, mener du?" sa kjerringa. | + | "God dag, gåse våse," sa pannekaken. |
| | | | |
| − | Å ja, han skulle friste, sa han; han skulle late som han ville få kjerringa til å stelle for seg i noen dager, så skulle han få gutten bort i berget og bryte laftestein, og velte ned et berg på ham.
| + | "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gåsa. |
| | | | |
| − | Dette lå gutten og lydde på.
| + | "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken, og trillet avsted igjen. |
| | | | |
| − | Den andre dagen spurte trollet - for et troll var det, det var greitt åskjønne - om han kunne få kjerringa til å stelle for seg noen dager, og da det led på dagen, tok trollet en stor jernstaur, og spurte gutten om han ville være med bort i berget og bryte laftestein.
| + | Da den hadde trillet en lang, lang stund igjen, så møtte den en gasse. |
| | | | |
| − | Da de hadde brutt noen stein, ville trollet ha ham til å gå nedved og se etter stekker i berget. Mens gutten gjorde det, brøt og bendte trollet med jernstauren, til han fikk avsted et helt berg, som kom veltende ned over gutten; men han stødde imot, til han kom unna, og lot så berget velte.
| + | "God dag, pannekake," sa gassen. |
| | | | |
| − | "Nå ser jeg hvordan du mener det med meg," sa gutten til trollet," du vil slå meg ihjel; men gå nå du nedved og se etter stekker, så skal jeg stå oppå." | + | "God dag, gasse vasse," sa pannekaken. |
| | | | |
| − | Trollet torde ikke annet enn gjøre som gutten sa, og gutten brøt ned et digert berg, som veltet over trollet og brøt av det ene lårbenet på ham.
| + | "Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gassen. |
| | | | |
| − | "Å du er en stakkar," sa gutten, han steg ned og løftet opp berget, og tok mannen unna det. Og så måtte han ta ham på ryggen og bære ham hjem. Han fór avsted med ham som en hest, og ristet ham, så han skrek som det satt en kniv i ham. Da de kom hjem, måtte de legge trollet til sengs, og liggende ble han og skrøpelig var han. | + | "Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. |
| | | | |
| − | Da det led på natta igjen, tok trollet til å snakke med kjerringa og undres på hvordan han skulle bli kvitt gutten. | + | Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris. |
| | | | |
| − | "Veit ikke du noen råd til å bli kvitt 'n, så veit ikke jeg," sa kjerringa. | + | "God dag, pannekake," sa grisen. |
| | | | |
| − | Jo, han hadde tolv løver i en hage, sa trollet; når de bare kunne få gutten dit, så rev de ham i stykker.
| + | "God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. |
| | | | |
| − | Det mente kjerringa det skulle ikke ha noen nød med. Hun skulle legge seg syk, og si at hun var så skrøpelig at hun ikke kunne bli frisk igjen uten hun fikk løvemelk.
| + | "Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt det," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over. |
| | | | |
| − | Dette lå gutten og lydde på.
| + | "Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over," sa han. |
| | | | |
| − | Da han hadde stått opp om morgenen, sa kjerringa at hun var skrøpeligere enn noen kunne tro, og fikk hun ikke løvemelk, ble hun visst aldri god igjen.
| + | Pannekaken gjorde så. |
| | | | |
| − | "Da kommer du nok til å bli skrøpelig lenge, mor," sa gutten, "for ikke veit jeg hvor den er å få." | + | "Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller. |
| − | | + | |
| − | Jo, mente trollet, det var ikke vondt for løvemelk, når bare én ville gå etter den. Brødrene hans hadde en hage som der var tolv løver i, og nøkkelen kunne han få, dersom han trøstet seg til å melke dem.
| + | |
| − | | + | |
| − | Gutten tok nøkkelen og en melkebolle og strøk avsted. Da han fikk låst opp og kom inn i hagen, sto løvene imot ham på toben alle tolv. Gutten lette ut den største av dem, tok den i framføttene, og slo den mot stokk og stein, til den ikke var mer igjen av den enn labbene. Da de andre så dette, ble de så redde at de krøp og la seg ned ved føttene på ham, som skamfulle hunder; siden fulgte de ham hvor han gikk og sto, og da han kom hjem, la de seg utenfor med framlabbene på dørstokken.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nå skal du bli god igjen, for her er løvemelk, mor," sa gutten, da han kom inn - han hadde melket en skvett i kolla.
| + | |
| − | | + | |
| − | Men trollet lå borti senga og svor at det ikke var sant; der skulle annen kar til å melke løvemelk, sa han.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da gutten hørte det, truet han trollet ut av sengen og rev opp døren. Løvene riset opp mot trollet og tok fatt på ham, så gutten måtte gå imellom og løse taket.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da det led på natten tok trollet på å snakke med kjerringa igjen. "Jeg vet ikke hvordan vi skal få livet av denne gutten," sa trollet; "han er altfor sterk; veit ikke du noen råd?" sa han til kjerringa.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nei, veit ikke du noen råd, så veit ikke jeg," sa kjerringa.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Ja, jeg har to brødre på et herreslott," sa trollet, "de er tolv ganger sterkere enn jeg, og derfor ble jeg utstøtt og fikk gården; de bruker slottet, og der er en frukthage med epler i, som er slik at den som eter av dem, sover i tre jamdøger etter. Når vi kunne få denne gutten dit etter epler -! Han var ikke kar til å berge seg for å smake på eplene, og når han først sov, så rev brødrene mine ham i stykker."
| + | |
| − | | + | |
| − | Kjerringa sa hun fikk gjøre seg syk, og si hun ikke ble god før hun fikk av de eplene, så gikk han nok etter dem.
| + | |
| − | | + | |
| − | Dette lå gutten og lydde på.
| + | |
| − | | + | |
| − | Om morgenen var kjerringa så skral og skrøpelig at hun kunne ikke bli god igjen, uten hun fikk epler fra den hagen som lå ved slottet til trollbrødrene, men hun hadde ingen å sende dit.
| + | |
| − | | + | |
| − | Jo, gutten var villig til å gå, og de elleve løvene fulgte med. Da han kom til hagen, krøp han opp i epletreet og åt så mange epler han kunne rå med, og han var ikke kommet ned igjen, før han sovnet; men løvene la seg i ring omkring ham. Den tredje dagen kom brødrene til trollet. Men de kom ikke som folk; de kom burende som mannolme stuter, og undres på hva det var for en som hadde lagt seg der, og sa de skulle plukke ham så små som gryn, så det ikke skulle bli filla igjen av ham. Men løvene fór opp og rev trollene i småstykker, så det så ut som de skulle ha veltet en dynge bortetter, og da de var ferdige med det, la de seg omkring gutten igjen. Han våknet ikke før sent utpå ettermiddagen, og da han kom opp på knærne og fikk gnidd søvnen ut av øynene på seg, undres han på hva som hadde vært på ferde, da han så sparketakene etter dem.
| + | |
| − | | + | |
| − | Men da gutten kom bort til slottet, var det en jomfru der, som hadde sett hvordan det hadde gått til, og hun sa: "Du kan takke Gud for det du ikke var med i det basketaket, ellers hadde du mistet livet."
| + | |
| − | | + | |
| − | "Hva for noe? Jeg miste livet?" sa gutten. Det var ikke farlig med det, mente han.
| + | |
| − | | + | |
| − | Så ba hun at han skulle komme inn, så hun kunne få tale med ham; hun hadde ikke sett kristent menneske siden hun kom hit.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da han lukket opp porten, ville løvene også inn, men hun ble så redd at hun skrek over seg, og så lot gutten dem legge seg utenfor. Så talte de om mangt og mye, og gutten spurte hvordan det gikk til at hun ville ha de stygge trollene, hun som var så vakker. Hun hadde aldri villet ha dem, sa hun, og det var ikke med sin gode vilje hun var der, for de hadde tatt henne, hun var datter til kongen av Arabia. Som de satt og pratet, så spurte hun hva han ville, enten hun skulle reise hjem, eller han ville ha henne. Jo kors, han ville ha henne.
| + | |
| − | | + | |
| − | Så gikk de omkring i slottet og så seg om, og så kom de til en stor sal; der hang to digre sverd etter trollene, høyt oppe på veggen.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Var du så sant slik kar at du kunne bruke et av disse!" sa kongsdatteren.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Hvem? Jeg?" sa gutten; "skulle jeg ikke kunne bruke et av disse? Det skulle vel være noen sak!" sa han, og satte to-tre stoler oppå hverandre, hoppet opp og tok det største sverdet i klypa, kastet det i været og tok det igjen i håndtaket, og støtte det i gulvet så hele salen ristet. Da han så var kommet ned, tok han det under armen og bar det.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da de hadde vært sammen på slottet en tid, så syntes kongsdatteren hun måtte reise hjem til foreldrene sine og fortelle dem hvor hun var blitt av. De lastet et skip, og så reiste hun av gårde.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da hun hadde reist, og gutten hadde gått der og slengt en stund, kom han i hug at han hadde hatt ærend dit, og at han skulle gå etter helsebot til mor si. Men så tenkte han kjerringa var ikke sykere enn hun nok var bra igjen nå; likevel ville han da gå ned og se hvordan de hadde det.
| + | |
| − | | + | |
| − | Mannen var frisk, og kjerringa var lenge siden god igjen også.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Dere er da noen stakkarer, som sitter her i denne fillehytta," sa gutten. "Kom og følg meg opp på slottet mitt, skal dere se at jeg er en annen kar," sa han.
| + | |
| − | | + | |
| − | Ja de ble med, både mannen og kjerringa, og på veien snakket hun vel med ham og spurte hvordan han var blitt så sterk.
| + | |
| − | | + | |
| − | Jo, det kom seg av det blå båndet som lå på åshøygda, den tid de hadde vært ute på bygdene og bedt, sa gutten.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Har du det ennå da?" spurte kjerringa.
| + | |
| − | | + | |
| − | Ja han hadde da det, han hadde det under bukselinningen sin, sa han. Så ba kjerringa om hun kunne få se det. Ja, gutten rev opp trøya og brystduken, og skulle vise henne det. Så grep hun til med begge hender og rev det fra ham og virret det om neven.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Hva skulle jeg gjøre ved deg, slik en radd som du er?" sa hun; "jeg skulle slå til deg, så hjernen skulle skvette!"
| + | |
| − | | + | |
| − | "Det var altfor lett en død for slik en skarv," sa trollet, "vi burde brenne ut øynene på ham og sette ham i en liten båt ut på havet."
| + | |
| − | | + | |
| − | Det gjorde de også, alt det han pep og bar seg.
| + | |
| − | | + | |
| − | Men der båten drev, svømte løvene etter, og til sist tok de den og dro inn på en øy, og satte gutten opp under en toll. De fanget vilt til ham, og fugl ribbet de, så de laget en hel dunseng til ham. Men han måtte ete rått, og blind var han. Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt. Men da den kom opp igjen av vannet, fant den veien nok så vel, så den fridde livet sitt. "Nå, nå!" tenkte løven, dro gutten til tjernet og dyttet ham nedi. Da han hadde fått igjen synet, gikk han ned til vannet, og gjorde miner til løvene at de skulle legge seg ved siden av hverandre som en flåte, og han sto oppå ryggen av dem, mens de svømte til lands med ham.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da han vel var kommet i land, gikk han opp i en bjørkehaug, og der lot han løvene legge seg igjen. Så stjal han seg fram til slottet som en tyv, for å se om han ikke kunne få fatt på båndet sitt, og da han kom til døren, kikket han gjennom nøkkelhullet og så at båndet hang over en dør i kjøkkenet; så stiltret han inn over gulvet, for det var ingen inne; men da han hadde fått tak i båndet, tok han på å banke med hælene og sparke i bena, som han var styren. I det samme kom kjerringa fykende ut.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Kjære vene, vesle gutten min! la meg få det båndet," sa hun.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nei, takk, nå skal du få den dommen som du ville gitt meg," sa gutten, og den satte han i verk med det samme.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da trollet hørte det, kom han inn og ba så vakkert om å slippe med livet. "Ja, du skal nok få leve, men du skal få samme straffen som du ga meg," sa gutten, og så brente han ut øynene på trollet og satte ham i en båt ut på havet - men han hadde ingen løver til å følge seg.
| + | |
| − | | + | |
| − | Nå var gutten alene, og han gikk der og stundet etter kongsdatteren; til sist kunne han ikke holde det ut lenger, han fikk så sterk hug til henne at han måtte reise. Så lastet han fire skip, og skulle seile til Arabia etter henne. En stund hadde de god og føyelig vind, men så ble de liggende værfast ved en bergholme. Der gikk skipsfolkene i land og drev omkring til tidsfordriv; så fant de et stort digert egg, mest som et lite hus. Det la de til å slå og banke på med store steiner, men de var ikke i stand til åfå det sund. Gutten kom etter med sverdet og skulle se hva det var for leven, og da han fikk se egget, mente han at det kunne ikke være noen sak åfå det i stykker, hugg til med sverdet så egget kløvnet, og så kom det ut en unge så stor som en elefant.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nå har vi visst stelt oss ille," sa gutten; "dette kan komme til åkoste livet vårt," sa han, og så spurte han sjøfolkene om de var kar for åseile til Arabia på fire og tyve timer, når de fikk god vind.
| + | |
| − | | + | |
| − | Jo, det skulle de være god for, mente de.
| + | |
| − | | + | |
| − | Så fikk de god vind, seilte avsted, og var i land i Arabia på tre og tyve timer. Straks kommanderte gutten skipsfolkene til å gå opp og grave seg ned i en sandhaug, så de nettopp kunne se skipene. Skipperen og gutten gikk opp på et høyt berg og satte seg under en toll. En time etter kom fuglen med bergholmen i klørne og slapp den over flåten, så skipene sank. Da den hadde gjort det, gikk den til sandhaugen, og slo med vingene, så den nær hadde tatt hodene av dem, og opp under tollen så fort at den svingte gutten rundt omkring. Men gutten var ferdig med sverdet, og hugg til fuglen, så den stupte død.
| + | |
| − | | + | |
| − | Så gikk han til byen, og der var det vel glede over at kongen hadde fått igjen datteren sin. Men nå hadde han gjemt henne bort selv, og lovt ut det, at den som kunne finne henne, skulle få henne, enda hun var lovt bort før.
| + | |
| − | | + | |
| − | Som han gikk, møtte gutten en som solgte kvitbjørnhuder; en av de kvitbjørnhudene kjøpte han og tok på seg. Den ene skipperen måtte ta en jernlenke og leie ham i, og så reiste han omkring i byen og gjorde kunster. Til sist spurtes de hos kongen, at aldri noen hadde sett slikt spell, kvitbjørnen danset på alle slags vis, etter som de kommanderte den. Så kom der bud at han skulle komme til kongen og gjøre kunster der, for kongen ville se den.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da han kom inn, ble de redde alle sammen, for de hadde aldri sett slikt et dyr; men skipperen sa det var ingen fare ved det, uten de lo av den; det måtte de ikke, ellers slo den dem i hjel. Da kongen hørte det, formante han dem og sa til hoff-folkene at de måtte ikke le. Men da det led på, kom kongens terne inn, og tok til å briske seg å le; så drev kvitbjørnen til henne, så hun fløy i filler. Hoffolkene til å bære seg, og skipperen aller mest. "Å pytt," sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, det blir min sak og ikke Deres."
| + | |
| − | | + | |
| − | Da de sluttet, var det sent på kvelden. "Det er ikke verdt du går ut med den nå det er så sent," sa kongen; "den kan få ligge her i natt."
| + | |
| − | | + | |
| − | "Kanskje den kan få ligge bak ovnen?" sa skipperen.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nei, den skal ha dyner og puter å ligge på," sa kongen, og fant fram en hel røys. Skipperen fikk ligge i et kammers ved siden av.
| + | |
| − | | + | |
| − | Høgstnattes kom kongen med lykt og et stort nøkkelknippe, og leide kvitbjørnen med seg. Han gikk gjennom svaler og lukkede ganger, den ene etter den andre, gjennom dører og værelser, trapper opp og trapper ned; til sist kom han ut på en brygge som bar like ut på havet. Der tok kongen til åriste og skake på kjepper og pinner, og dro den ene opp og den andre ned, til det fløt opp et lite hus; der hadde han datter sin; for han holdt så mye av henne, at han hadde gjemt henne så ingen skulle finne henne. Han satte igjen kvitbjørnen utenfor døren, mens han gikk inn og fortalte om bjørnen og dansen og kunstene. Hun sa hun var redd, og hun torde ikke se på den. Men kongen overtalte henne, og sa at det ikke var noen fare, når hun bare ikke lo. Så lukket han inn bjørnen, og den danset og gjorde kunster. Men rett som det var tok ternen til prinsessen til å le. Dermed drev gutten til henne, så hun fløy i filler og prinsessen jamret seg og bar seg ille.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Å pytt!" sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, og så god terne skal jeg skaffe deg igjen. Men nå er det best at bjørnen blir igjen her," sa han; "for jeg bryr meg ikke om å gå og renne over alle gangene og svalene med den nattes tider."
| + | |
| − | | + | |
| − | Nei, da torde hun ikke være der, sa prinsessen.
| + | |
| − | | + | |
| − | Men bjørnen ringet seg i hop og la seg bak ovnen, og det ble så til sist at prinsessen la seg og lot lyset brenne. Men da kongen vel var borte, og det var blitt stilt, kom kvitbjørnen og ba henne løse hakebåndet. Prinsessen ble så redd at hun nesten var dåneferdig, men hun trevlet til hun fant det, og hun hadde ikke løst det før han rev av kvitbjørnhodet. Så kjente hun ham, og ble så glad at det ikke var noen måte på det, og hun ville på timen si at det var han som hadde frelst henne. Men det ville han ikke, han ville tjene henne én gang til, sa han.
| + | |
| − | | + | |
| − | Da de hørte kongen tok til å rusle med kjeppene om morgenen, dro gutten på seg bjørnehuden og la seg bak ovnen.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nå, har den ligget stille?" spurte kongen.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Ja, bevares," sa prinsessen, "den har ikke så mye som leet på en labb engang."
| + | |
| − | | + | |
| − | Oppe på slottet tok skipperen imot den igjen.
| + | |
| − | | + | |
| − | Men så gikk gutten til en skreddermester og målte seg til prinseklær, og da de var ferdige, gikk han opp til kongen og sa at han kunne ha hug til ålete opp prinsessen.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Der er mange som har hatt hug til det," sa kongen, "men de har mistet livet alle i hop, for den som ikke kan finne henne på fire og tyve timer, har forbrutt sitt liv."
| + | |
| − | | + | |
| − | Ja, det hadde ingen fare, mente gutten, han ville lete, og fant han henne ikke, ble det hans sak.
| + | |
| − | | + | |
| − | Men på slottet var det spillemenn som spilte, og jomfruer å danse med, og gutten danset.
| + | |
| − | | + | |
| − | Etter tolv timer kom kongen og sa: "Jeg synes synd på deg; du er så skrøpelig til å lete, at du mister nok livet."
| + | |
| − | | + | |
| − | "Å pytt! det er ikke farlig med liket så lenge det nyser; vi har tiden for oss," sa gutten, og danset til det ikke var igjen mer enn som én time, da ville han til å lete.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Å, det nytter ikke," sa kongen; "nå er tiden ute."
| + | |
| − | | + | |
| − | "Tenn på lykta, og kom med det store nøkkelknippet ditt!" sa gutten, "og følg meg der jeg vil gå! Det er igjen en hel time."
| + | |
| − | | + | |
| − | Gutten gikk slik som kongen hadde gått siste natten, og kommanderte ham til å låse opp for seg, til han kom på bryggen som bar like ut på havet.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nå nytter det ikke; tiden er ute, og det bær like på havet med deg," sa kongen.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Det er igjen fem minutter ennå," sa gutten, og rev og slet i pinnene og kjeppene, så huset fløt opp.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nå er tiden ute!" skrek kongen; "kom nå, min fektemester, og ta hodet av ham!"
| + | |
| − | | + | |
| − | "Nei, stopp litt!" sa gutten, "det er igjen tre minutter ennå. Kom med nøkkelen, så jeg kommer inn."
| + | |
| − | | + | |
| − | Men kongen sto og fomlet og trevlet etter nøkkelen, og sa at han ingen fant, for å hale ut tiden.
| + | |
| − | | + | |
| − | "Har ikke du, så har jeg sjøl," sa gutten og spente til døren, så den fløy i stykker innover gulvet.
| + | |
| − | | + | |
| − | Prinsessen møtte ham i døren, og sa at det var han som hadde frelst henne, og ham ville hun ha. Så måtte hun få ham og så holdt gutten bryllup med datter til kongen av Arabia.
| + | |
Det var engang en kone som hadde syv sultne unger, og dem stekte hun pannekaker til. Det var råmelks-kake, den lå i pannen og este seg så tykk og god, og ungene sto omkring, og gamlefar satt og så på.
"Å kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg," sa den syvende, og så ba de om pannekake alle sammen, den ene vakrere enn den andre, for de var så sultne og snille.
"Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg," sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - "så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der."
Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien.
"Hei, da!" Kjerringa etter med pannen i den ene hånden og sleiva i den andre, det forteste hun kunne, og barna etter henne igjen, og gamlefar hinkende etter til slutt.
"Hei, vil du bie! Knip den, ta den, hei da!" skrek de i munnen på hverandre og skulle ta den på spranget og fange den igjen. Men pannekaken trillet og trillet, og rett som det var, var den så langt unna at de ikke kunne se den, for pannekaken var flinkere til bens enn alle sammen. Da den hadde trillet en stund, så møtte den en mann.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa mannen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, og sju skrikerunger, så kan jeg vel gå fra deg, mann brann," sa pannekaken, og trillet og trillet til den møtte en høne.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa høna.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, og mann brann, så kan jeg vel gå fra deg, høne pøne," sa pannekaken og trillet som et hjul bortetter veien. Så møtte den en hane.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa hanen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann og høne pøne, så kan jeg vel gå fra deg, hane pane," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang stund, så møtte den en and.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa anda.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerungen, fra mann brann, høne pøne og hane pane, så kan jeg vel gå fra deg, ande vande," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket. Da den hadde trillet en lang, lang stund, møtte den en gås.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gåsa.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, og fra ande vande, så kan jeg vel gå fra deg, gåse våse," sa pannekaken, og trillet avsted igjen.
"Kjære mi pannekake, trill ikke så fort, bi litt og la meg få ete deg," sa gassen.
"Når jeg har gått fra kone krone, gamlefar'n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, og fra gåse våse, så kan jeg vel gå fra deg, gasse vasse," sa pannekaken, og tok til å trille og trille, det forteste den orket.
"God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la til å trille og trille, det forteste den orket.
"Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt det," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Men da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over.
"Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs, og da pannekaken ikke kom lenger, er ikke regla lenger heller.
