Elementært

Fra FAR forteller
Gå til: navigasjon, søk
"Elementært - en lesehistorie i flere deler" ble først skrevet til min gutt Eivind. Jeg skriver på de siste kapitlene nå. Når eventyret er ferdig kommer det en lydbok. Eivinds versjon hadde illustrasjoner, men disse kan jeg ikke gjengi her på grunn av opphavsretten. Eventyret er kanskje litt skummelt, men det går bra til slutt. Historien er inspirert av H. P. Lovecraft.

1

Ingen hørte eller så gutten med de gule øynene som sa

- Ild!

og forsvant i et lysglimt.

Bare en liten fugl så jenta med de blå øynene som sa

- Luft!

og ble borte med et blaff av vinden.

De gamle trærne sa ingenting da gutten med de brune øynene sa

- Jord!

og smuldret bort til støv.

Bølgene slo mot land da jenta med de grønne øynene sa

- Vann!

og ble til dis og drev bort.

Et leirbål brant foran hulen oppe på fjellet. Den gamle ventet gjester. Med ett flammet bålet opp, og gutten med de gule øynene steg ut av bålet. De hørte rasling av blader i vinden, og der var jenta med de blå øynene. Så sprakk bakken, og opp steg en søyle av jord. Raskt ble den til gutten med de brune øynene. Den gamle og de tre gjestene kjente et mildt regn, og der var jenta med de grønne øynene. Han smilte til gjestene sine og sa

- Velkommen – noen som vil ha pølse i brød?

2

Eivind så opp på skyene. Det blåste opp, og skyene fór i vei. En vanndråpe traff ham på nesen. Brått fosset vannet ned fra himmelen. Jammen bra at han husket å ta på seg regntøyet. Nå var det bare deilig å være ute! Duften av våt jord, gress og blader kom til ham, mens trærne knaket svakt i vinden. Det var fint å gå en tur alene. Plutselig stivnet Eivind til. Han kjente hjertet pumpe så fort at det dunket i ørene. Vanndråper som så ut som en jente hang foran han! Han trodde han kom til å svime av, men vanndråpene formet en munn og han hørte

- Eivind, vi trenger din hjelp!

Da svartnet det.

3

- Hei, Eivind! Det var bra du våknet nå. Vi får vondt i magen om vi spiser resten av pølsene. Vil du ha?

Eivind åpnet øynene og så det rynkede smilet til en gammel mann og fire barn. De satt rundt et leirbål med hver sin pølse på spidd. Bak dem var en huleinngang. Det var skumring, og leirbålet kastet underlige skygger. Øynene til den ene gutten så rare og flammeaktige ut. De andre barna hadde også noe snålt med øynene. Eivind grøsset.

- Hva skjedde? Hvor er jeg? Hvem er dere? Jeg må ringe mamma på mobilen!

- Du svimte av. Du er her, vi er oss, og mobilen din virker ikke på dette stedet. Ingen fare, Eivind. Så lenge vi er her står tiden stille. Du er snart hjemme igjen og ingen vil merke at du har vært borte.

4

«Ko-ko», tenkte Eivind.

- Nei, ikke ko-ko Eivind, bare... annerledes, sa den gamle og smilte lurt til ham.

Han rakte et pølsespidd med en herlig wiener på til Eivind, og viste ham plass ved ei jente med grønne øyne. «Det var henne!», tenkte Eivind.

- Ja, Eivind – det var meg. Det var ikke meningen å skremme deg.

Jenta med de grønne øynene så skrått bort på ham og smilte. Eivind likte smilet, men det var skummelt at hun også så lett kunne lese tankene hans.

- Vi skal lære deg å beskytte tankene dine, men først må vi si hvem vi er, og ikke minst hvorfor du er her.

5

- Jeg heter Kron, sa den gamle og pekte på seg selv.

- Jeg heter Ild, sa gutten med flammeaktige øynene, men kall meg Arne når vi er blant andre mennesker. Arne betyr ildsted.

- Jeg heter Luft, sa jenta med de blå øynene. Du kan kalle meg Ariel til vanlig. Det er samme navn som den skøyeraktige luftånden i William Shakespeares skuespill «Stormen» - eller «The Tempest» som den heter på engelsk. Du visste kanskje det?

- Nei, sa Eivind. Jeg trodde Ariel var en havfrue.

- Havfrue? Luft rynket på nesen.

- He, he, lo gutten med de brune øynene. Luft, du ser for lite på TV. Alle barn vet at Ariel er en havfrue i en tegnefilm som forelsker seg i et menneske. Jeg heter forresten Jord, men kall meg bare Yngve. Er du med?

- Eh, ikke helt, sa Eivind, men jeg kan godt kalle deg Yngve for det.

- Og jeg heter Vann, sa jenta med de grønne øynene.

- Det gjettet jeg, sa Eivind.

- Du kan kalle meg Doris. De grønne øynene så ut som havet, tenkte Eivind.

- Nå skal du endelig få vite hvorfor vi har tatt deg hit, sa Kron. Vi må redde menneskene fra Cthulhu – og det er det bare du som kan!

6

- Kutulu? Hvem er det?

- Du mener Cthulhu, sa Kron. For tusener av år siden kom Cthulhu hit til Jorden for å eie den. Men han fant bare krig mot andre vesener fra det ytre rom, like slu og onde som han selv. Så han dro...

- Ha, ha – særlig! Romvesener – små grønne menn fra Mars! Blip-blip!

Eivind viftet med pekefingrene opp mot pannen som antenner og lo så tårene trillet. - ... men nå kommer han tilbake – om ikke du stopper han. Kron stirret på ham, og Eivind stoppet å le. Ingen smilte lenger. Cthulhu var alvor – det skjønte han.

- Jeg skal vise deg Cthulhu, sa Kron. Ikke vær redd, i alle fall... ikke ennå.

Kron strakte hendene mot Eivind. Eivind prøvde å ta et skritt tilbake, men greide ikke å røre seg. Mellom hendene til Kron var det plutselig nattsvart himmel – like stor som en badeball. Eivind kjente en isende kulde komme fra det svarte. Uten å vite hvordan visste Eivind at han så på det iskalde verdensrommet.

I et glimt så han Saturn forsvinne og stjerner fór forbi...

I et glimt så han Saturn forsvinne og stjerner fór forbi. Det gikk utrolig fort der inne, men så bremset det opp ved en ildblå, urgammel stjerne. Det gikk saktere, og Eivind så en grå planet med oransje skyer som så syke ut. Gjennom skylaget syntes et grått hav. Eivind kjente lukten av råtten tang slå mot ham. Plutselig steg havet til værs, og opp kom Cthulhu! Cthulhu så rett på ham – pekte med den forferdelige kloa – og brølte til ham gjennom verdensrommets kalde mørke. Eivind frøs til is av frykt.

7

Kron klappet hendene rolig sammen så Cthulhu forsvant, og sa

- Jeg tror det holder. Ble du redd?

Eivind nikket.

- Bra! Cthulhu er ikke til å spøke med, men han frykter sin Nemesis – den som drev ham bort sist han forsøkte å komme tilbake til Jorden. Det var deg, Eivind – det var derfor han pekte!

- Meg? HALLO I LUKEN - jeg er ni år. Du sa Cthulhu var her for tusener av år siden!

- Ja, men det var du også, Eivind. Du het ikke det da, men det var deg. Sammen skal vi hente fram i deg alt du trenger for å drive Cthulhu vekk. Cthulhu frykter bare én – og det er deg.

8

- Vi vet ikke hva du er, Eivind, men vi må få deg til å lære hvem du var.

Kron tidde og kikket nøye på Eivind. Eivind måtte blunke før Kron. Kron snudde seg til de andre og sa

- Jeg tror vi avslutter vårt lille møte nå. Dere skal være i nærheten av Eivind, og lære ham å oppdage hvem han er. På vårt neste møte skal jeg lære ham hvem han var. På gjensyn!

Eivind og de andre satt plutselig alene rundt bålet. De andre smilte til ham, tok ham i hånden og sa

- Far vel, Eivind.

- Eh... Ha det bra, sa Eivind, som var ganske fortumlet.

Til Eivinds forskrekkelse gikk Arne inn i bålet, og ble til Ild. Idet han forsvant, skyndte Ariel seg å gi Ild et kyss, før hun ble til Luft og forsvant hun også. Yngve løste seg opp til støv og forsvant i bakken, mens Doris løste seg opp i duggdråper. Hun smilte til Eivind da hun ble borte. Så stod Eivind igjen i skogen, og alt var som før. Hadde han drømt?

9

- Eivind – det er middag!

Mamma ropte. Han sprang hjem over Myra, forsatt ør i hodet. Det måtte ha vært en drøm.

- Har dere grillet på skolen i dag?

- Nei, hvorfor spør du?

- Du lukter pølsebål lang vei. Har du plass til middag?

Eivind måpte. Pølsebål?! Da var det ingen drøm likevel. Han ble både glad og redd på en gang. Kron, de andre – og Cthulhu – det hendte virkelig!

- Eh... Jeg spiste bare én pølse, så det går fint mamma. Han smilte til henne.

- Det var bra, for vi har pannekaker.

- Jippi!

Etter en fin dag sammen med vennene sine gikk Eivind trøtt og glad til sengs.

- Hei, Tove – kom og se.

Pappaen til Eivind vinket henne inn på soverommet til Eivind. De smilte til hverandre. Dette hadde de sett mange ganger før – Eivind som sover med et lite smil om munnen, og som humrer for seg selv i søvne.

10

Eivind sitter ved pulten sin på skolen dagen etter. Vigdis kommer inn, og bak henne kommer en gutt han ikke har sett før. Klassen begynner å summe lavmælt. Kristoffer bøyer seg mot ham og hvisker:

- Vet du hvem han er?

Eivind rister på hodet. Gutten står liksom litt bak Vigdis, så han får ikke sett ordentlig på ham heller. Vigdis løfter hånden og alle blir stille. Så sier hun:

- God morgen alle sammen! I dag begynner en ny gutt i klassen. Han heter Arne og har nettopp flyttet til Stakkevollan. Jeg vil at klassen hilser på ham og viser ham at Stakkevollan skole er et...

- ...GODT STED Å VÆRE, LEKE OG LÆRE, roper alle sammen.

- Så flott! Dere husket det! Veldig bra! Kan du fortelle klassen noe om deg selv, Arne?

Alle ventet spent på om han turte å si noe. Det gjorde Arne – ganske mye faktisk. Han tok et skritt fram så det flammende røde håret bølget, og sa

- Jeg heter Arne Amorinusen og er snart ni år. Kjæresten min heter Ariel. Jeg elsker å være med på dugnad for da blir alle glade etterpå. Også digger jeg Pokémon og Playstation 3!

Arne gliste stort.

- Han har en Playstation 3, hvisket Kristoffer til Eivind.

- Han sier han har kjæreste, hvisket Preben og fniste.

- Han kan godt sitte her, sa en stemme. Eivind overrasket seg selv. Det var han som hadde sagt det.

- Bra, Eivind! sa Vigdis, og fulgte Arne ned til den ledige pulten ved siden av Eivind.

Arne og Eivind vekslet blikk. Den nye gutten Arne var Ild! Eivind gliste til ham, og Arne gliste tilbake.

- Da kan dere ta opp penskriftsboka, sa Vigdis.

Alle stønnet, unntatt Arne. Han fant boka og blyanten, og begynte å skrive med lange bølgende bevegelser.

- Du må vente litt Arne, sa Vigdis. Jeg skal si hva vi skal øve på først.

- Men hør på dette da, sa Arne, og begynte å lese høyt hva han hadde skrevet

Gjennom nattsvart stjernehimmel
kommer det en veldig vrimmel
Den onde grønne vil ha alt
Intet blir av jordens salt

- Eh... Jeg tror ikke det passer Arne. Det var litt... uhyggelig, sa Vigdis. Diktet du det nå?

- Ja, sa Arne.

- Kan jeg få se i boka? Du verden. Så pent du skriver!

- Jeg elsker å skrive og øver litt hver dag, forklarte Arne.

- Å ja, javel..., sa Vigdis stille.

Hun gikk opp til kateteret og fortsatte timen. Innimellom kikket hun urolig på Arne. Det er noe rart med øynene hans, tenkte hun. I friminuttet etterpå lekte Arne klatresisten med Eivind, Kristoffer og Preben. Plutselig hørte de et skrik fra ei av jentene! Det var Mai, Eivinds bestevenn! De sprang dit, men angret seg. Opp av jorden kom tusener av meitemark, biller og småkryp kravlende. På et øyeblikk var de omringet!


11

- Æsj! Ekle kryp! Hva er det som skjer?, spurte Mai.

- De er overalt!, ropte Anders og børstet edderkopper og biller fra jakka. Han hoppet fra den ene foten til den andre.

- Eivind – hva foreslår du?, spurte Arne mens meitemarkene ålte over joggeskoene hans.

- Hvor er lærerne? Vi må få alle inn, sa Eivind. Mai og Kristoffer – dere springer sammen i den retningen. Preben og Anders – dere springer i den andre retningen. Arne og jeg roer ned første- og andreklassingene, og tar dem til Regnbuen og Solsida.

De andre hørte på den rolige stemmen hans, og gjorde som han sa. Eivind fikk en varm følelse inni seg, og kjente seg plutselig sterk og modig. Det er fint når jeg kan hjelpe andre, tenkte han. Det gikk lett å få tak i lærerne. De hadde vært inne for å hente ut en kaffekopp. Raskt var alle inne, og dørene lukket. De kikket ut av vinduene på alle kravlekrypene som vrimlet der ute. Noen var blitt veldig redde og gråt, men de fleste stoppet når de ble trøstet av de andre. Etter ett kvarter så de at krypene og markene begynte å grave seg ned igjen. Fem minutter senere var de helt borte.

- Jeg vil ikke leke der ute mer!, var det en redd stemme som sa.

Mange nikket og mumlet «Enig!». Eivind kjente fortsatt varmen i seg, og klatret rolig opp på en stol. - Hvis vi vil på fisketur, så er det bare å grave her ute, sa han med et smil, og fortsatte:

- Med så masse meitemark på kroken kan vi få en kjempefisk! Kanskje til og med en grønn blekksprut!

Han lo, og de andre begynte å le også. Det var deilig å le litt, og snart var alle glade igjen. Arne vinket på ham mens ingen så, og de gikk litt for seg selv i garderoben.

- Eivind, sa Arne, Cthulhu nærmer seg. Det var derfor krypene kom fram. Cthulhu vil at vi skal være redde. Da er vi lett å slå. Du var kjempeflink i dag! Du gjorde kjærlighet, omtanke til handling. Se på dem – takket være deg fleiper de og har det gøy. Du har vært modig!

- Jeg var redd hele tiden, sa Eivind og så ned.

- Ja, selvsagt! Du kan ikke være modig uten å være redd. Når du klarer å gjøre noe selv om du er redd, overvinner du frykten.

- Takk, sa Eivind stille.

- Kom, nå begynner timen igjen.

Merkelig – hvor er Vigdis? tenkte Eivind. I stedet for Vigdis stod det en vikar Eivind aldri hadde sett før. Hun gikk på en litt merkelig måte, som om hun hadde vanskelig for å gå. Han kikket bort på Arne, og fikk en synkende følelse i magen. Arne var blitt hvit i ansiktet. Det flammerøde håret strittet, og han så livredd ut. Han må ha merket at Eivind så på ham. Arne bøyde hodet, og skrev forsiktig og stille en lapp. Han snek den over til Eivind. Hele tiden hadde han øynene naglet på vikaren. Eivind brettet lappen ut i skjul bak kanten på pulten. Det stod

Cthylla er her
Cthulhus datter hun er
For henne å se, gni øynene
én, to og tre 

Han la lappen i fanget. Han så på vikaren, før han lukket øynene og gned seg tre ganger. Da han åpnet øynene igjen var det som om is strømmet gjennom hjertet hans.

12

Det var vikaren fra helvete! Cthylla måtte ha kverket Vigdis, tenkte Eivind. Arne holdt på å slukne, og begynte å svaie på stolen. Hva skulle han gjøre nå? Han måtte få alle ut, men hvordan? Eivind tenkte febrilsk. Han fikk en idé, men Arne måtte få motet tilbake og hjelpe ham! Cthylla buktet seg i menneskeham mellom pultene. Hun visket ekle ting i øret på barna hun gikk forbi. De ble askegrå i ansiktet av redsel. Eivind ble sint. Det var nå eller aldri. Han sparket Arne knallhardt på skinneleggen - Arne flammet opp så luene stod i øynene på ham! Han sa ikke noe, men så ut til å ha lyst til å grille Eivind på stedet.

- Vi må få alle ut - rett sinnet mot sprinkler-anlegget i stedet, hvisket Eivind og smilte.

Arne så fortsatt sur ut. Han gned seg på skinneleggen, men nikket bistert og kikket i taket. Eivind kunne se at luften over øynene til Arne flimret mens to varmestråler ble sendt opp. Plutselig styrtet vannet ned og brannalarmen begynte å kimé over hele skolen.

- Alle må gå pent ut, ropte Eivind.

Dette hadde de øvd på, men det visste ikke den onde vikaren. Cthylla ble overrumplet! På et blunk var alle ute i skolegården. Der kom rektor Lise også.

- Skolen er stengt resten av dagen på grunn av vannet, sa Lise.

- HURRA! ropte barna.

- Vi har begynt å ringe foreldrene deres. Det vil gå litt tid før alle er hentet. Vær tålmodige, fortsatte hun. Tredjeklassen til Vigdis! Vigdis måtte gå hjem på grunn av syke barn, og vikaren kjenner ikke alle rutinene ennå. Jeg ringer deres foreldre.

Eivind kjente at han ble lettet – syke barn! Så bra – Vigdis var i god behold!

13

Den torsdagen kom Eivind og Aurora hjem til mammas hjemmelagde potetstappe. Herlig! De hadde karbonader til. Håvard krabbet ikke opp på bordet, men gaflet innpå karbonader i høystolen sin.

- Pappa har gjort klar svømmebaggen din, sa mamma.

- Hvor mange ganger er det igjen nå, lurte Eivind.

Han var lei av svømmekurset. Han fikk ikke svømme som han ville, og det hadde hendt at de andre hadde dyttet ham. Det skjedde ikke sist, og da var gøy.

- Bare et par ganger igjen nå, sa pappa.

- Har du nøkkelkort, spurte mamma.

Eivind ristet på hodet.

- Her, ta mitt, men pass godt på det!

- Jada! Ha det!

Eivind sprang opp trappa, dro på seg joggeskoene og sprang ut. Et øyeblikk etter kom han inn igjen.

- Jeg glemte baggen, ropte han ned til de som fortsatt satt ved middagsbordet.

- Okay, nå må du springe, ropte mamma tilbake.

Eivind la på sprang bort til heisen som stoppet på sjette plan på Utsikten. Derfra tok han den andre heisen ned til første plan. Ved inngangen til svømmehallen traff han Preben, som også skulle svømme. Det gikk lynfort i garderoben, og snart stod de klar ved bassenget.

- Hei, Eivind!

Eivind hørte en kjent stemme bak ryggen sin. Han snudde seg og der stod Doris i en sjøgrønn badedrakt og smilte til ham.

- Hei, sa Eivind – skal du også lære å crawle?

- Ja, jeg tenkte vi kan trene sammen. Det kan lønne seg å være en sterk svømmer. Vil du det?

- Klart det!

Den ettermiddagen var det virkelig moro å trene. Doris svømte ved siden av ham hele tiden. Hun formet forsiktig vannet rundt ham så kroppen gjorde alt riktig - om igjen og om igjen. På slutten av timen hadde han lært mer enn alle de tidligere gangene til sammen! Treneren stod på land og skrøt veldig av ham.

- Bravo, Eivind – sånn skal det gjøres! Øvelse gjør mester!


14

Med ett begynte det å boble på midten av bassenget. En stank spredte seg og alle kunne se en veldig skygge under vannet. Alle svømmerne kavet mot land.

- Dagon! ropte Doris.

Det var for sent. Eivind var på vei opp den skranglete stigen. Han så en skjellete arm som rev løs hele stigen, og han ble dratt under vann. Han rakk ikke å få med seg noe ekstra luft. Det sved i brystet, og det snørte seg sammen som astmaen. Med svømmebrillene kunne Eivind se det grusomme hodet til Dagon under vann. Monsteret åpnet kjeften for å sluke ham! Eivind ville slippe stigen, men Dagons skjellete fingre holdt ham fast. I siste liten fikk han en lys idé!

«Vil han ha meg, så skal jeg komme – bare mye fortere!» tenkte Eivind.

Han gjorde akkurat som svømmelæreren og Doris hadde vist ham – rette bein, tåspissene bak – full gass framover! Rett mot Dagon. Dagon så forundret på ham. Han var kanskje stor og stygg, men lur – det var han ikke. Eivind kjørte stigen inn i gapet på monsteret! Den stod fast mellom tennene! Dagon brølte så det boblet og frådet. Gul væske kom ut av munnen hans og sved på Eivinds hud. Eivind tok samme vending som ved bassengenden, og sparket fra mot stigen i Dagons munn. Dagon utstøtte en spak gurgling. Eivind kom til overflaten og gispet etter luft. Herlig! Vannet gled unna mens han crawlte elegant til kanten. Han så seg tilbake. Vannet var stille igjen og Dagon var borte. Bare den ødelagte stigen lå igjen midt på bunnen av bassenget. Eivind var ikke i tvil. Dette var den beste svømmetimen noensinne!

15

Da Eivind kom hjem fra skolen dagen etter var han glad. Vigdis hadde kommet tilbake, og Preben hadde fortalt hele klassen hvor flink og modig Eivind hadde vært mot monsteret i bassenget. Preben var en god venn, men Eivind var lettet da ingen trodde et ord av det Preben fortalte. Det var enklere sånn, tenkte han. Like etter middag ringte det på døra, og Eivind sprang opp for å åpne.

- Hei, Eivind!

Det var Yngve, eller Jord, som stod på plattingen og kikket på ham med de brune øynene sine. Eivind ble i godt humør av Yngve. Latter og smil lå liksom like i nærheten hele tiden.

- Vil du komme på besøk og spille Playstation, spurte Eivind.

- En annen dag, sa Yngve og smilte. Jeg lurte på om du blir med ut. Jeg trenger litt hjelp.

- Med hva da?

- Jeg må feste noen planker. Har du tid?

- Klart det! Mamma, jeg går ut med Yngve!

- Yngve? Hvor bor han hen da?

- Eh... I Sørlia. Er det greit?

Det var ikke sant, men hva skulle han si?

- Jada – ta med mobilen!

- OK!

Eivind heiv mobiltelefonen i lomma og fikk på seg sko og jakke. Yngve pekte, og de småsprang mot Rundvannet. Eivind var litt anpusten da de kom fram. Yngve så like kvikk ut. Han må være veldig sterk, tenkte Eivind.

- Se, sa Yngve og pekte på plankene langs vannet.

- Det er plankeveien – hva med den? spurte Eivind.

- Vi må feste de bordene som er løse. Jeg har med hammer.

- Skal ikke kommunen gjøre dette? spurte Eivind.

- Nei, kommunen er ikke her. Vi skal gjøre det, for det vi som er her nå, sa Yngve og smilte lurt.

Det var varmt i været. Svetten silte nedover nakken til Eivind. Det var mange planker som måtte festes. Han var helt gelé i knærne da de endelig var ferdig.

- Du var kjempeflink til å snekre. Orker du litt mer?

- Hva da? Jeg er ganske sliten.

- Den steinen der må dyttes bort dit.

- Hvorfor det? Den står fint der den står.

- Den er lei av å se på den stubben der, gliste Yngve.

Eivind sukket, men han trodde på Yngve. Hvis noen kunne vite hva en stein ville glo på så måtte det være Yngve. Dette kom til å bli slitsomt. Så kom han på noe smart. Han tok en liten stein og en lang kjepp. Så dyttet han kjeppen under den store steinen, og den lille steinen under kjeppen. Så begynte han å vippe på den store steinen. Det var tungt, men det gikk. I små rykk og napp fikk han trillet steinen dit Yngve hadde sagt. Nå verket det i armene og skulderen, men det var fint å jobbe ute. Han måtte klemme litt på musklene sine. De var knallharde etter all jobbingen. En deilig skygge falt over dem som dekket den brennende solen. Hyggen ble til uhygge da de hørte en grusom latter rett bak seg.

- Muahahahaha!


16

De kikket over skulderen. Bak seg så de en svart, fæl skapning. Det dryppet fortsatt vann fra den. Den måtte ha gjemt seg i Rundvannet og sneket seg innpå dem! Øynene var bare tomme huler. Kjeften var som en saks. De lange armene buktet seg som slanger i lufta. Med voldsom kraft slo monsteret til.

- Dukk! skrek Eivind til Yngve, men Yngve rørte seg ikke.

Den svarte armen traff Yngve i siden så det knaket. Yngve gliste.